Nummer I Marts årgang

Transkript

1 Nummer I Marts årgang

2 }C>- IX0YE MenighedsHlkultetels stlldc~lcrblad, Udgives af Studenterrådet ved MF Redaktionen Stud.theo!. Morten Horning-Jensen (ans\'. red.), Skejby Vænge 239, 8200 Århus N, Stud.theol. Klaus Vibe, Absalonsgade 47, 2, tv., 8000 Arhus C, Stud.theo!. Jacob Bank Moller, Kalendervej 28, 8210 Århus V, Stud,theo!. Thomas Bank Møller, Willemoesgade 78,2. tv., 8200 Arhus N, Stud.theo!. Soren Overby Christensen, Klokkerfaldet 52, kid, 82\0 Arhus V, Lay-out og sats Soren Overby Christensen og Thomas Bank Møller Adresse IX0YL:, Menighedsfakllltetct, Katrinebjergvej 75, 8200 Århus N, Web-side: Tryk Svend Age Tolstmp, Frihedsvej 60, 6700 Esbjerg, Deadline I. februar; 15. april; l. september; l. november IX0Y~, Menighedsfakllltetets studenterblad, ønsker at være et bibeltro teologisk tidsskrin, der udkommer fire gange årligt, og som primært henvender sig til teologiske studenter. Enhver er velkommen lil at indsende artikler og debatindlæg for optagelse i bladet, dog er redaktionen ikke forpligtet lil at bringe alt, ligesom den forbeholder sig retten til at forkorte. Anonyme og pseudonyme artikler og indlæg kan bringes, dog skal redaktionen have navn og adresse. Artikler og indlæg fra Menighedsfakultetets studenter prioriteres. Artikler tilsigtes en længde på ca. IO M-sider, debatindlæg 3-5 A4-sider, begge med 1,5 punkts linjeafstand. Det foretrækkes at artikler foreligger i Microsoft Word fonnal. Andet er også velkomment. Redaktionen er ikke ansvarlig for de i artikler og debatindlæggene anførte synspunkter, ligesom de ikke nodvendigvis er udtl)'k for redaktionens mening. Relevante ortikler optages i flg. indeks: Elenchus Bibliographiclls Biblieus; Internationale Zeitsehriftenshw.u filr Bibelwissenschaft und Grenzgebiete; Ncw Teslmnent Abstraets og Did Testarnent Abslracts. Endvidere oploades artikleme på intemetlet på vores webside (se adresse ovenfor). Omslag Henrik WOrtz (grafisk designer) Copyright IX0Y~ 2000 IX0Y~ nr. 1,2000

3 hhlhnldsowrslgt - IXHY~ 2OQO ----' >= - Indholdsoversigt - IX8YI: 2000

4 - c::x Indholdsoversigt - IX8YL: 2000 Indholdso\'clslgt -IX0Y>.: 2000 Andagter Lind, Dalliel:»Pinsepakken«Larsen, Daniel Ettrup:»Sæt Gud på provc«ljoligllflrd, Erik:»Tak-sigclsc«Nr Side Ledere Vibe, K/awi:»Det praktisk~tcologiske engagement som drivkraft for den sflnde tcologi«i/oruiug-jellsen, A'lorteu:»Produktudvikling«Vibe, KIalIs:»Hvordan leve med verdens bedste tcologi?«vibe, KIalIs:»1 Sandhedens tjenestc« Artilder SkflfSftlllle, Oskar:»Noclt trckk ved apostel-bildet i den tidlig-kristllc litteralur (1)«I/o,uillg-Jellseu, Atorlen:»Fra 'ikæa til Konstanlinopel (1)«O/sen, Jorn Henrik:»Evangelicts universalitet og teologiens kontckslualilet«skaf.mulle, Oskar:»NoCIl trckk ved apostel-bildet i den tidlig-kristlle Iitteralur (2)«lIorJliuK-Jcnseu, Morfen:»Fra Nikæa lil KOllstalltinopel (2)«Jlif.:ilillS, l11ikke/:»vækkclsesbevægelscrnc og folkekirken i Danmark«Larsen, Kurt:»Forholdct l11ellem vækkelsesbevægelserne og folkckirkcn({ Christensen. Jens Ole:»Videnskabcns privilegerede sted eller Guds plalltc~ skole. Overvejelser om Icol('igien i ct vadested«1i00ije. Palll R.:»Bibelsk teologi og Skriften SOI11 el hele: Hen imod el program for frclllliden«ijock, Darrell L.:»Ev<lngclikale og brugen af Det Gamle Testamente i Det Nye (2)«I/(}j/llm/, /lel/rik:»forkyndelse der 11 r frem. Tanker 0111 fork-yndelse fra ell, der sidder i glashus«

5 Illdholdsovcrslgl - IXBV),; 2000 )C> - Flyvefisken J-lojluntl, Henrik:»Svar til Per Damgaard PederscJ1«Pet/ersen, Per Damgaard:»Replik til Henrik Hojlund«B/mil, Robert:»Efierprovelse, der forte til revisioll«j-/oj/untl, Henrik:»Replik til Per Damgaard Pedersen«Pet/ersen, Per Damgaard:»)Offensiv - ganske som vi plejer«kristiansen, Daniel:»)~\'lF årgang 200 1«Bo)'tler, J()fgen:»Replik om en fremtidig stlldieordning p MF«Poulsen, Christian:»Replik til 1ikkel Vigilills«Petlerse". Per Damgaard:»EI onske fra en kirkegænger«nr. Side I 42 I Boganmeldelser Brtmstatl, Pau/ Otto: Samfundstrends & ungdomskultuf Soes, Peter: Kompendium tilllytestamentlig bibelteologi Jensen, Hmls J. Llllulager: Gammeltestamentlig religion. En ind foring. LarM", William J. mul Williams, Joel F. (ed.): Mission in the New Testamenl Skilfsmwe, Oskar: Troens ord I I SO Grundet Teologisk Fakultets flytning har det ikke væretilluligt at ~ adgang til en opdateret database over afleverede og godkendte emilekredse og specialer. Derfor bringes ikke dennc gang cn ovcrsigt over disse fra studerende ved Menighcdsfakultctet.

6 - c:>< lrujholdsovelslgl IX8Yl; 2000

7 -=< Leder Det praktisk-teologiske engagement som drivkraft for den sande teologi Vi har brug for pejlemærker at gå efter i vores teologistudium; pejlemærker, der kan hjælpe os med at finde den rigtige vej i junglen af teologiske problemstillinger og udfordringer. Der er felter på den teologiske slagmark, der er vigtigere end andre. Problemet er bare, at enhver fagteolog kan se ud til at mene, at netop hans felt er det vigtigste overhovedet og derfor skulle have krav på særlig stor opmærksomhed. Der er millioner af teologiske bøger at gå i gang med. Nogle er bedre end andre, men hvordan finder jeg de bøger, jeg skal bl1lge min kostbare studietid på? Det er her pejlemærkerne bliver vigtige! Jeg har brug for dem, for at nå det jeg skal nå, og for ikke at havne i en teologisk blindgyde, der ikke er vigtig nok i forhold til min tid. Pejlemærker til vigtige teologiske felter handler om, hvad der driver os som teologer. Engagementet, der driver vores teologiske arbejde, fungerer som pejlemærker for, hvor vi skal bevæge os hen i den teologiske verden. Der findes mange former for teologisk engagement, der kan virke som drivkraft for vores arbejde, nogle er bedre end andre! Jeg mener kirkehistorien kan lære os noget om, hvilket engagement, der er det bedste som drivkraft for det teologiske arbejde, og jeg mener, at svaret er det praktisk-teologiske engagement. Nogle kirkehistoriske eksempler: Jeg vil nævne to eksempler fra oldkirken, som jeg mener kan hjælpe os til at finde den rette vej. Det forste eksempel er Irenæus. Irenæus var den, der hævede apologetikken op på et nyt plan og blev oldkirkens første egentlige teoløg. Gødt nok er der i forskningen strid om, hvor genial en teolog han egentlig var, da hans hovedværk "Mod kætterne" efter sigende er en temmelig rodet affære. Men Irenæus var drevet af et bestemt engagement, nemlig kampen imod gnosticismen. Dette er gennemgående i alt, der er overleveret fra hans hånd. Irenæus' teologi, der er et slag for at påvise sammenhængen mellem skabelse og fuldendelse, er i indhold og form viet formålet at bekæmpe det gnostiske kætteri. Irenæus har set, at det gnostiske kætteri er dødsens:f.:1rligt for den kristne menighed; derfor sætter han al sin intellektuelle og åndelige formåen ind på at bekæmpe denne gift for menigheden. Det andet el<sel1lpel er Athanasius. Athallasius var en af de absolutte hovedkræfier, der ø var med til at føre den nikænske ortodoksi til sejr. Athanasius blev i 328 som 35 årig biskop i Alexandria og stod i sin kamp mod arianismen så fast, at han tre gange måtte foriade sin bispestol pga. forfølgelse. Arios holdt Logos for at være et helt andet væsen end faderen. Logos var ikke evig, men skabt for tiden og kunne derfor ikke tilbedes. Dette var uacceptabelt for Athanasius, blandt andet fordi, det betød en opgivelse af den kristne monoteisme, men dette var ikke hoved-drivkraften, den var derimod soteridlogisk bestemt. Athanasius' engagement i stridighederne omkring Kristi person var ikke af teoretisk filosofisk-teologisk karakter, hans engagement var kampen for frelsens mulighed. For kun ved fastholdelsen af Kristi to naturer blev frelsen mulig. Dette ses ved, at Athanasius ikke blot har en teoretisk inkarnatiollslære, men implicit i hans inkarnatiollslære gemmer sig en forsoningslære. For at IX0Y}: nr. I. 2000

8 Leder >=- Gud kunne gennemføre den lovede straf for syndefaldet, måtte Kristus helt og fuldt være menneske, da det var mcnnesket der skulle gcnnemlide dødens straf. Og for at kunne overvinde dødens og syndens magt og ved opstandelsen skænke den faldne slægt genoprejsning, måtte Kristus helt være afsamme væsen som faderen. Hvad skal vi lære afdisse to skikkelser? For Irenæus og Athanasius blev teologien aldrig en teoretisk sag. Teologien havde med kristentroen at gøre. De kæmpede med deres resourcer for troen i den kristne menighed, at vranglære ikke måtte ødelægge den frelsende tro. De var tændt af et praktisk-telogisk engagement, der drev dem til at slide med de evner de havde fået til at tjene menigheden og den sande tro. Det er forbløffende, at Irenæus på sine gamle dage lærte det vanskelige keltiske sprog, for at blive missionær blandt de keltiske folkeslag. Disse to skikkelser skal lære os, at teologien hører hjemme i troens og menighedens verden. Vi skal drives af, hvad der tjener den kristne tro! Både Irenæus og Athanasius stod i en brydningstid for kirken, og deres fortjeneste er, at de med troens briller så, hvor kampen stod for den kristne tro, og i konsekvens deraf drev deres teologiske arbejde netop der. I dag så mange år efter skal vi gøre det samme. Vi skal drives af samme engagement som Irenæus og Athanasius. Hvordan skal jeg i mit studie prioritere for at blive rustet til at tjene dcn troende menighed. Dette er det afgørende pejlemærke i junglen af bøger og problemstillinger, man som teologistuderende er omgivet af. Vi skal ikke lade os narre af, at den teologiske trend i dag slår på tranline for at fjerne det teologiske studium fra troens og menighedens sfære og over i en videnskabelig-konfessionsløs sfære, det el' en misforståelse! Og med ct praktisk-teologisk engagcment bliver teologistudiet pludselig meget mere spændende og vedkommende. Den kristne tro og menighed har hårdt brug for gode tjenere, der er dygtige teologer. Lad det være det engagcment, der drivcr dig som teolog, og bed stærkt om, at Gud vil vejlede dig til at foretage de rette prioriteringer i din studietid - for troens skyld! Målet for vores studie er at blive de mindste, og med vore cvner at tjene Gud og Hans mcnighed. Men har vi da ikke tid nok? Vi har vel hele livet til at læse teologi i, så derfor kan vi vel med fornøjelse gå ind i et par blindgyder undervejs? Nej for vores studie og tjeneste er rammet ind af en eskatologisk kontckst. Vi skal tjene, men ikke i al evighed, kun indtil Jesus kommer igen, og vi har ingen ret til at tro, at der går tusind år mere før det sker! Stud.theal. Klaus Vibe 2 IX0Y~ nr. 1,2000

9 Noen trekk ved apostel-bilde!... (l) - =< Noen trekk ved apostel-bildet i den tidlig-kristne litteratur (I) Af professor Osl{ar Slmrsauue Resume: / al'tikkelen (del en av to) presenteres forst den klassiske aposlel-iegende, del vil Sifbl'cslillingen om al de 101\' apostlerfol'delle verden mellom seg i 101\' misjonsområder, og al de således personugforkyme evangel;elliljordens ender, SO/11 del ble dem befalt i,\lau 28, /9. Ved nærmere euersyn l'iser aposlel-legenden seg å være mel' nyanserl og mel' historisk orienleri enn man skulle tro vedforsle bekjentskap. Det lukanske inftslag er også,rlerkel'e enn en enkel avledningfm,hau28, 19 skulle lilsi. Det argumenleres i artikkelenfor al mali kan skjelne mellom ellukansk rjkej)'gmalisk lt aposlelbilde, og et maueisk IIdidaktisk ll, i den tidug-krislne lilleratur. Til shtu pekes på noen av de problemer av rent hislorisk ari SOI1l apostel-legenden reiser. Disse vil bl; mel' ul/artig d}'(~ftet i a/'tikkelens almen del. t. ApostclMlcgenden På den tiden var alle vi apostler i Jerusalem: Simon som ble kalt Peter og Andreas hans bror, Jakob sønn av Sebedeus og hans bror Johannes, Filip og Baliolomeus, Tomas og i\'latteus toljeren, Jakob S0nn av Alfeus og Simon seloten, og Judas bror av Jakob - og vi fordelte verdens områder, slik at hver av oss skulle gå til det område som loddet fait på, til det folk Herren sendte ham til. For Judas Tomas - også kalt Tvillingen - fait loddet på India. Men han ønsket ikke å dra dit. Han sa at på grunll av kroppslig svakhet egnet han seg ikke for en slik reise, og dessuten: "Hvordan kan jeg, som er en hebreer, dra og forkylll1e sallnheten blant inderne?" Men som han sa og tenkte dette, åpenbarte Frelseren seg for ham om natten og 5a til ham: "Frykt ikke, Tomas, dra til India og forkynn ordet der, for min nåde er med deg!" Men han ville ikke adlyde og sa: "Send meg hvor du vil - bare til et annet sted! Jeg reiser ikke til inderne!" (Toll1as~aktenc).1 Vår Forløsers hellige apostler og dis ipler hadde spredt seg over hele jorden. Ifølge tradisjonen hadde Tomas blitt tildelt Partia, Andreas Skytia, Johannes Asia ~ etter et lellgre opphold der døde han i Efesus. Peter hadde åpenbart forkynt for diasporajødene i Pontus, Galati., Bitynia, Kappadokia og Asia Ufr. I Pet 1,1) - til slull kom han også til Roma, og ble etter eget ønske korsfestet med hadet ned. Og hva skal jeg si om Paulus, som "forkynte Kristi evangelium fra Jerusalem tillllyria" (Rom 15,19), og senere led martyrdøden i Roma linder Nero? (Eusebius)2 Disse to tekstene, fra henholdsvis begynnelsen av det tredje og det fjerde århundre, gir oss et glimt av det man kunne kalle den oldkirkelige apostel-legende: Etter oppstandelsen samles apostlene i Jerusalem, og ved loddkastning fordeler de den beboddc verden mellom I Tomas-aktenc, kap.l; E. lienneckc; w. Sehneelllclcher, Nell' Tes/ali/elit Apocr>pha 11 (trans\. R. MeL. Wilson), Setvl p(t'ss Stud)' Edition [ll. sted} 1974, 442f. 2 Eusebius, /lisl. I:'ccl. lll,l,l-j. IXGY" oc,

10 Oskar Skarsaune )C>seg, i tolv misjonsområder. En svært idealisert forestilling, som så å si omsetter til forteiling den befaling apostlene mottar i Matt 28, 19f. 3 Samtidig merker man i begge tekstene en viss "historiserende" tendens. I Tomas-aktene er det bare Tomas' misjonsområde som nevncs, og det bygger på eldre Tomas~tradisjon, 0111 den nå er historisk eller legendær. 4 Hos Eusebius er den historiserende tendens enda sterkere: såvel det han sier om Peter som om Paulus bygger på nytestamentlige kilder, og det at han i det hele tatt inkluderer Paulus, er klart uttrykk for at han ønsker å gi legenden om apostlenes misjon historisk bakkekontakt. 5 I sin tradisjonelle form, handlet den bare om de elleve (MattelIS 28) eller tolv (Acta I) li[ apostlene. Eldre litgaver av legenden spesifiserer ikke misjonsområdene, men taler generelt om at apostlene misjonerte i hele verden. Et klassisk eksempel er Hermas' utsagn om apostlene og deres misjon: Disse (tolv] fjellene (som du så], er de tolv stammer som bor i hele verden. For disse ble Guds Sønn forkynt ved apostlene. 6 Vi skal straks se flere eksempler på denne mel' generelle form av apostel-legenden, og jeg vil forsøke å vise at den foreligger i to forskjellige utgaver, en "lukansk" og en "matteisk". Men la meg først forutskikke en nødvendig bemerkning: Det later til å ha vært en allmenn oppfatning i den eldste kirke at apostlene ikke bare mottok Jesu befaling om å misjonere alle folk til jordens ender - de utforte faktisk denne befaling i sin egen levetid! Den apostoliske misjon ble fullfort av apostlene selv; "misjonsbefhlingcne" i Matt 28, 19f og Acta 1,8 var befalinger til apostlene personlig. 7 3 Se særlig Jean-Daniel Kaestli, "Lcs scenes d'attribution des c1wlllps de mission et le depart de l'apotre dans les actes apocryphcs", i Frnncois Bovon et (li. (eds.), Les aetes apacljphes des Apd/res. Christiollisme et mande poren (Publications de la Faclllte de Theologie de J'Univcrsitc de Geneve 4), Geneve [981, Kaestli korrigerer i denne artikkclcn Lipsius' og von ljamacks tcsc om at det allerede i det 2. århlljldre forclå cn ferdig utformet liste ovcr de tolv apostlenes misjollsområder. Slike lister cr sene, variable, og ollest ukomplette; og de står som regel i forhold til tradisjoner om apostlenes misjonsområder som er nedfelt i npostel-akt-tradisjonen. Man skal såledcs ikkc ovcrdrivc listcncs lcgcndære og stiliserende natur...\ Dct foreligger cn stor litteratur til sporslllålet om TOIl1<ls' cvcntuelle misjonsvirksomhet i India. Jfr. anlbrslenc i min artikkel "Kirkehistorien vi glemte: Den syriske kirke", Norsk tidsskrift/ar misjall 46 (1992), [82-204, spes. J87, note J9f 5 Jfr. Eric Junod, "Origene, Eusebe cl la trndition sur la repartition des champs de mission des apåtæs (Euscbe, ile III, I, l-j)", i Francois 80von et al. (eds.), I.es actes apocl}'phes des Apa/res, Chri.stionisme el!/ionde palen (Publications de la FaClJltc de Theologic dc )'Univcrsitc dc Genevc 4), Gcnevc 1981, 23J-248. Junod gjm den slående observusjon at alle dc lem apostler EllscbillS nevl1cr, på hans tid forlcngst hnddc fatt sine egne Apostel-akter. Eusebills bellovcr ikke 1't ha regnet disse aktene som pålitclige, men kan ha ansctt at de i det minste hadde et visst historisk lltlderiag, 6 Sim. IX,17,1. 7 Flere av kirkcledrenc llndcrstreker at dcl på dcres tid ikkc I1nnes noe folk for hvcm Kristus ikke er gjort kjcnt: jfr som eksempel Tertullian, Adv. lild. kap. 7, der han inn[eder en oppregning av Ijerne nasjoner og områder"- SOlll romemc delvis ikke hadde nådd, mcn derimot Kristus ved sine apostler - ved 1't sitere det klassiskc GT testimonium om apostlenes misjon til jordens ender: ""Deres rost er nmd lit over hele jorden, til verdens yttergrcnsc deres ord" (salmc 19,5 LXX). Også Origenes taler slik i COI1/m Cdsum II, lj (Chadwicks overs., 80); men som dcn eneste ytrer han et "historisk" forbehold ll101lanken i COII/I11. ill Ma/f- J9 (sitert av Chadwick samme sted). 4 IX0Yl: nr. 1,2000

11 Noen trekk ved apostel-bildet... (1) - =< I den følgende gjennomgang av apostelølegenden om apostlenes verdensvide misjonsforkynnelse, vil jeg dele stoffet i to kategorier. Det jeg ovenfor kalte den "lukanske" versjonen, vil jeg heretter omtale som den "kerygmatiske" typen; den "matteiskell vil jeg kalle "didache-typen".8 2. Det IIh:erygmatiske'l apostel-bildet Hva giør en apostel? - Naturligvis: Han/orkynner (kelyssei). Når han forkynner, representerer han Kristus. "Jesus kom til Galilea og /orkynte Guds evangelium og sa: Tiden er kommet, Gudr rike er nær. Vend 0111 og tro på evangelietr" (Mk 1,141) "Fra den tid begynte Jesus å /orkynne: 'Vend 0111, for hinl1l1elriket er nær!'" (Matt 4,17). IIHan/orkynte evangeliet om riket..." (Matt 4,23 = 9,35). "Jesus drog omkring og /orkynte i byer og landsbyer, og bar fram det glade budskap (euangelizomenos) om Guds rike" (Lk 8,1). Vi observerer et felles-synoptisk og ganske fast knyttet "ordfelt": Jesus (I) forkynte (2) evangeliet om (3) Guds rike, og ropte folk til (4) tro og (5) oll/vendelse. Og alt dette svarte til profetiene i Skriften: "Tiden er kommet (som profetene talte om)". Vi moter det samme ordfelt i beskrivelsen av det oppdrag Jeslis ga "de tolv U da han sendte dem ut (apesleilen): "Der dere kommer, skal dere /orkynne: Hilll111elrikel er nær!1i (Matt 10,7, par. Lk 9,2; og - om de sytti - 10,9.11). I hele den matteiske utsendelsestale (kap. IO) er de tolvs oppdrag identifisert med Jesu eget, ut fra prinsippet for den jødiske shaliachfunksjon: En manns tltsending er som han selv Ofr. også Lk 10,16: Den som hører dere, hører meg). Og vi moter det sallline ordfelt i den oppstandnes instruksjon av apostlene, bare at den oppstandne selv nå rykker inn i sentrum av det budskap som skal forkynnes: Da åpnet han deres forstand så de kunne/orstå skr~ftelle, og sa til dem: 'Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for sylldene /orkymles for alle folkeslag, dere skal begynne i Jerusalem (Lk 24,45-47). Men her er formuleringen ikke lenger felles-synoptisk, her er den meget betont og bevisst lukallsk,9 SOI11 vi bl.a. kan se av Acta 26,20~23: 8 Om "kerygma" og "didache" som ulikc il1l1holdskomponenter i den urkristne forky1l11clse og belæring, se CR Dodds klassiske T1w apos/olie preaching alld its del'elopmellts: three lect/ll'es, with all appendix Oll escha/ologyal/d /listary, London: Hodder & Stoughton 1944; og den kritiske og konstruktive videreforing av Dodds analyse i James I.H. MeDonaid, Kef}'gmo al/d Didaelte: n/e at/iculalion and S(f1lC/lIre af l!le earliest Christian message (SNTS Monograph Series 37), Cambridge: Cambridge University Press Jeg har selv rorsokt å anvende denne dislinksjon i en analyse av den tidligkristne undervisning i "Den forste kristne katekismen", Prismet, 39 (1988), Jfr. til Luk 24 særlig P. Schubert, "The Stmcture and SignHkance af Luke 24", i Nellteslomentliche SludieJljiir Rudolph Bult/11mll/ (BZNW 21), Berlin 1954, IX0Y~ nr. I

12 Oskar SkarsallIle >=- Jeg (Paulus) har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for folkeslagene, at de må gjøre bot og vende om til Gud... Jeg har ikke sagt annet enn det prajetene og A10ses SG skulle hende: at Messias skulle lide og være den første som stod 01'1' fra de døde, og deretter skulle han forkynne lyset for folket og for folkeslagene. Når denne "åpning" av Loven og Profetene ~ eller SkrifteIle ~ først skjer etter Jesu død og oppstandelse, er det forankret i et trekk i evangelietradisjonen som igjen er felleswsynoptisk: For påske var disiplene helt utilgjengelige for Jesn budskap om at han skulle lide, dø og oppstå fra de døde. Det var derfor heller ikke rom for noen undervisning ut fra Skriftene om at dette var forutsagt i dem. La meg sammenstille Iloen etter-iukanske tekster som fører denne tradisjon ubrutt videre: Vi sia 0PP i pro/elenes høker som vi hadde hos oss. De omtaler Kristus Jesus, dels i liguelser, dels i gåter, men også tilforlatelig og i klare ord. Der fant vi både hans komme omtalt, og hans død og kors... o Iikeså hans oppstandelse og himmelfart... alt dette slik del er skrevet: både at han måtte lide og det som deretter skulle skje. IO Her er det "Peter" som taler på vegne av de 12 apostler, i det skrift som ble kalt Pelers kejygma, fra ca 125 e,kr., og som Klemens av Aleksandria gjengir noen fragmenter av. Vi skal senere vende tilbake til dette skrifts utsagn 0111 apostlenes forkynnelse for Israel og folkene. La meg her bare understreke et lukansk trekk ved Kerygma'ets forte Iling: Det er "etter oppstandelsen" Kristus gir apostlene den undervisning Peter refererer i skriftet. Etter å ha fullført silt underfulle oppdrag, led han døden på korset... men tre dager etter oppstod han fra de døde og f6r opp til himmelen." Denne mannen hadde tolv disipler, som etter hans oppstandelse dra ut i verden og forkynte hans stol'het. 11 Det er i Aristides' apologi vi finner denne tekst; den er i tid, antakelig også i teologisk preg, nærmeste nabo til Peters kerygma. I projelenes boker finner vi altså forutsagt at vår Herre Jesus Kristus skulle o komme, bh født av jomfruen og vokse 0PP til malin, at han skulle helbrede all skrøpelighet og sykdom og oppvekke de døde, at han skulle bli hatet og miskjent og korsfestet, at han skulle do og oppstå og fare opp til himmelen... IO Fragm. 6 = Clem. Alex. Strom. VI: 15: 128; Ap.Fedr., 221. II Aristides, Apologi kap. 15, her gjengitt etter oversetteisen av den greskc ycrsjon i Ap. Fedr., 235f. 6 IX0YI: nr. 1,2000

13 Noen trekk ved apostel-bildet... (l) - =< og at han skulle sende noen som skulle forkymle dette lil alle.folkeslag, og at hedningene ville tro snarere [enn jødene].12 Dette er Justin Martyrs foregripellde summariutll av det skriftbevis han fører for Jesushistoriens overensstemmelse med profetiene i J. Apologi 32ff. Ikke bare har denne oppregning av skriftbevisets illnhold en ganske klar lukansk profil. Justin tenker helt lukansk om dette skriftbevisets opprinnelse: Da han hadde stått opp fra de døde og hadde vist seg for [apostlene], lærte han dem å lese profetiene, som forutsa at alt dette [lidelse og oppstandelse] skulle skje. Og da de hadde sett ham fare opp til himmelen, og hadde trodd, og hadde mottatt kraften han sendte dem fra himmelen, - da gikk de uttil alle folk, og lærte dette, og ble kai t apostler (l. Apol. 50,12).lJ For om Kristus ble forkynt på dunkelt vis av profetene: at han først skulle lide og så bli Herre over alleså kunne ingen skjønne dette før han selv overbeviste apostlene om at dette var klart forkynt i Skriftene (Dial. 76,6).14 Etter at han var blitt korsfestet, ble disiplene, som hadde vært sammen med ham, atspredt, helt til han stod opp fra de døde. Da overbeviste han dem om at det var blitt profetert om ham at han skulle lide. Og når de slik var blitt overbevist, gikk de ut i all verden og lærte disse ting (Dial. 53,S)." Flere Iukanske trekk ved Justins bilde av apostlenes virksomhet og forkynnelse kunne vært nevnt, blant annet hans gjentatte, nesten formelaktige vending at apostlene forkynte "fra Jerusalem" (bl.a. Dial. 109,1; 110,2 -med klar henspiiling på Jes 2,3b). Men vi fokuserer på hovedsaken: Apostlene forkynte at Jesus hadde oppfylt de gammeltestamentlige profetier gjennom det han gjorde og det som skjedde med ham. Dctte forutsetter Justin at apostlcne gjorde på sanllue måte som han selv gjør i Apologien 32ff og i Dialogen med TIJioll 11_ Og da kan vi karakterisere apostlenes funksjon som forkylmere av det kristne kerygma på en ganske enkel måte: Apostlene forkynte ved (I) å.fortelle historien om Jesus, særlig om hans død og oppstandelse, og (2) anføre de profetier som i og gjennom denne historien ble bekreftet og opprylt. 12 Justin M[lTtyr, I. Apol. 31 :7; Goodspccd, 46f; ANF I, 173. IJ Goodspeed, 61 f; ANF l, 179. H Goodspeed 187; ANF 1, Goodspeed 153; ANF 1, Jfr. til delte Oskar Skarsaunc, Tlte Prooffrom Propltecy (Suppl. Nov. Te-st. 56), Leiden: Brill1987, Ixey~ nr. 1,2000 7

14 Oskar Skarsaune >c>- Hedningefolkene kom til tro lida apostlene, som kom fra Jerusalem, (1) vitnet om Kristus og (2) overga dem profetiene" (l. Apol. 49:5)." (l) Det første var de i stand til fordi de hadde fulgt Jesus gjennom den avgjørende periode av hans liv; de var vitner som /wsket Jesus-historien. Derfor kaller Justin konsekvent evangeliene liapostlenes erindringer", apomnemonevmata apostolon.1 8 (2) Det andre var de i stand til fordi den oppstandne Kristus selv hadde meddelt dem det profetiske skriftbevis. Justin har rimeligvis tenkt at skriftbeviset i de tidlige misjonstalene i Acta var frukten av denne Herrens undervisning av apostlene - slik vel også Lukas tenker selv. Apostelen i den samme dobbeltrolle: som den som gjengir øyenvitneskildringen av Jesus-historien, og den dertil hørende påvisning av profetelles forutsigelser, ser vi jo i mer enn ett eksempel i Actas tale- og fortellingsstoff: (a) Peters 1tpinsedagstalel!: Jesus-historien i 2,22-24 etterfølges av profetibeviset i 2,25ff; (b) 3,13-17 kort Jesus-historie, 3,18: "slik opp!)'lte Gud det han på forhånd hadde latt alle profetene forkynne, at hans Messias skulle lide"; (c) Peter forteller Jesus-historien i Acta 10,37-42, i det påfølgende vers sier han: "Om ham vitner alle profetene... "; (cl) Paulus fortejler Jesus-historien i den store misjonstalen i synagogen i det pisidiske Antiokia, 13, Her er Jesus-historien innledet i 13,17-22 med et resyme av den gammeltestamentlige forhistorien, dernest er henvisningen til profetienes oppfyllelse vevet inn i selve Jesus-historien; endelig følger et utførlig profetibevis i 13, Hvor gammelt grunnmønsteret i dette lukanske bildet av apostlenes kerygma er, ser en lett av to paulinske summarier, SOI11 begge inneholder før-paulinske formuleringer: Paulus, Jesu Kristi tjener, som er kalt til apostel og utvalgt til å forkyww Guds evangelium... Dette evangelium har Gud på forhånd gitt lofte om gjel1nom sine profeter; hellige skrffter, evangeliet om hans SonIl, Jesus Kristus, vår Herre, som menneske kommet av Davids ætt, ved hellighets Ånd innsatt som Guds mektige Sønn da han stod opp fra de døde. Ved ham har jeg tatt nåde og apostelembede, for at jeg i alle folkeslag skal føre mennesker til tro... (Rom 1,1-5). 17 Goodspeed 60; ANF l, Se J. Apol. 66,3; 67,3; Dial. 100,4; 101,3; 102,5; 103,6.8; 104,1; 105,1.51; 106,l.3f; 107,1. Til betegnelsen, og dens anlatte fofbilde hos Xenofon (ApolllllemOllel'lllata Sokralolls), se bl.a. L. Abramowski, ""Die Erinnenlllgen der Apostel" bei Justin", i Peter Stuhlmacher (ed.), Das Evangelium lil/d die El'angeliel/ (WUNT 28), Tobingen: JCS. Mohr (Paul Siebeck) 1983, 341 ff; og Martin Hengel, Studies ill (!le Gospel of Mark, London: SeM Press 1985, 155 (n. 69). 8 IX0Yl: nr

15 Noen trekk ved apostel-bildet,., (I) Jeg kunngjør for dere, brødre, det evangelium jeg jorkynfe dere... Først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt huot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skr({tene, at han viste seg for Kefas og deretterjor de tolv... (l Kor 15,1-5). Nå har vi tegnet en tilsynelatende klar og kontinuerlig tradisjonslinje - fra før-paulinske formler til Justin Martyrs tekster - som utmeisler et klart og sammenhengende apostelbilde: Apostelen er misjonær, først og fremst, med et misjonskerygma som inneholder to komponenter: Jesus-historien med tyngdepunkt i kors og oppstandelse, og dertil hørende profeti-bevis. Det modne litterære nedslag av dette apostoliske misjonskerygma er Ireneus t skrift Bevis for det apostoliske kelygma, særlig dets andre halvdel. 19 Her gjenfortelles Jesus-historien med ledsagende profeti-bevis, mens skriftets første halvdellegger gnllll1en gjennom en gjenfortelling av den gammeltestamentlige historien - ikke ulikt den store talen i Acta 13,16-41, som også har en slik innledning (v ).. Apostlene som kollektiv - de tolv - forkymler dette kerygma fra Jerusalem til jordens ender. Dette bildet er allerede en stereotyp hos Justin: Fra Jerusalem gikk noen menn ut i verden, toiv i tallet. De var ulærde og ikke oppøvet i talekunst. Men ved Guds krafl vitnet de for alle folkeslag at Kristus hadde sendt dem for å lære alle Guds ørd (1. Apol. 39:3).20 Dette apostel-bildet vi her har tegnet i all korthet, preger - i renere eller mer ll10difisert form - den store litteratur vi kjenner som de apokryfiske apostel-akter. 21 Men nå noen streker avet annet apostel-bilde, et annet apostel-portrett. Om vi kunne kalle det ovenstående bildet!iapostelcn som kel)lx", kunne vi kallskje kalle det andre "apostelen som didaskalos". 3. Det "didaktisl{e" apostel-bildet Vi spor igjcn: Hva gjør en apostel? - Naturligvis: Han lærer (didaskei). Når han lærer, representerer han Kristus. "Jesus drog omkring i heie Galilea; han læne folket i synagogene..." (Matt 4,23) - beleggene er før tallrike til å anføres her. Innholdet i hans lære kalles ikke "evangeiiet" eller ordet om ItGuds rike", men nettopp didache (Mk 1,22; 11,18; Matt 7,28; 22,33 o.f1.). I Matteus-evangeliet er Jesu didac!le særlig 19 Se den danske oversettelse ved Jes P. Asmussen, hel/ælls' Bevis for den apostoliske forkyndelse, Kobenhavn: G.E.C. Guds Forlag Goodspeed 52f; ANF l, 175f. 21 Se særlig samlebindet Francois Hovon et al. (eds.), Les ac/es apocryphes des Ap6lres. Christiollisme et liloilde paren (Publicatiolls de la Faculte de Thcologie de l'univcrsite de Geneve 4), Geneve Til forholdet mellom apokryl1ske apostelakter og den krmoniske Acta, se som case-study Richard Bauckham, "The Acts of Paul as a scquclto Acts", i Bruce W. \Vinter ond Andrew D. Clarke (eds.), 17/e Booko/Aets lillis Firs! Cen/lil)' Settillg l: 77/e Book olaets iiiits Ancient Li/erm)' Seltillg, Grand Rapids/Cnrlisle: EerdmansfPatemoster 1993, IX0Y~ nr. I

16 Osknr Skarsaune >=sammenfattet i de store talene, fremst Bergprekenen. Mens hovedinnholdet i Jesu keljlgma Gudsriket - i den kristne forky11l1else etter påsken kunne erstattes med budskapet om hans død og oppstandelse, er det sauune ikke tilfelle med Jesu didac/te. Den beholdes tilsynelatende ganske uendret, den beholder både sitt navn og sitt innhold, også etter påske. For i didache er kristologien mye mer implisitt, og didache befatter seg ikke uttrykkelig med Jesu død og oppstandelse. Mens apostlene som herolder for Jesus-kerygmaet nettopp kalles "utsendinger", kalles de som mottakere av læren først og fremst disipler, mat/tetai. Og Jesus er her ikke primært Christas pat/te(os, han er didaskalas. Mens den lukanske "misjonsbefaling ll fokuserer på kerygma og evangelium - og dermed Jesushistorien - som forkyl1l1elsens innhold, lyder den matteiske anneriedes: Gå ut og gior alle folkeslag til disipler, idet dere doper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ands navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere (Matt 28,191). Og de elleve som mottak denne ordre, de kalles disipler, ikke apostler (Matt 28,16). Fordi innholdet i den lære de skal meddele folkene, er identisk med Jesu belæring av sine disipler før påske, forlyder her intet om noen undervisning av apostlene ved den oppstandne om Skriftenes mening. Det nye som skjer etter oppstandelsen, er ikke at Skriftenes mening først nå kan åpenbares, men at adressatene for Jesu didache nå blir folkeslagene. Man kunne spørre: Dersom Actas forteiling om og referat av apostlenes forkyl1l1else er den naturlige oppfølging av Lukasevangeliets misjonsbefaling - hva ville den naturlige oppfølging av Matteusevangeliets misjonsbefaling være? Det er nok å stille spørsmålet - så må man uvilkårlig tenke både på den fulle tittel til, og innholdet i, et interessant urkristent skrift: didaclle kyrioli dia (on cloe/eka apos(ololl tois et/mesin - "Herrens lære for folkeslagene ved de tolv apostlerll; det skrift fra omkring 100 e.kr. som vi oftest kort omtaler som Didaclle. Den eller de som formet denne tittel, kan neppe ha gjort det uten å ville alludere til Matt 28,19f. 22 Dermed har de karakterisert skriftets innhold som svarende til den didache Herren påla sine apostler å undervise folkeslagene i. Som kjent er det vanskelig å genre-bestemme dette skrift. Man omtaler det noen ganger som den eldste "kirkeordning U, men det inneholder annet og mye mer enn det stoff man venter å finne i en kirkeordning?3 Først kommer seks kapitler "etisk katekismell som bygger på jødisk katekisme-tradisjon, isprengt Jesus-ord fra Bergprekenen. 24 Så følger forskriften for hvordan man i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn skal dope dem som slik er blitt undervist. Deretter forskrifter for faste, bønn (det matteiske Fadervår), eucharisti, regler for 22 Vi taler her om den "lange" titte! i håndskriftet H. Hos Kurt Niedenvimmer, Die Didac!le (Kommentar zu den Apostolischen Vfitem I), Gottingen: Vandcnhoeck & Ruprccht 1989, 83, n.15, gis en oversikt over de forskere som har avledet tittelen fra Matt 28,29, cvi. i kombinasjon med Luk 2,42. Jeg er enig med Niedemrimmer i at den lange tittelen neppe er forfatterens egen, og at dcn ikkc nodvendigvis gir uttrykk for Didache-forfatterens selvforståelse. Det er heller ikke l10dvcndig for min argumentasjon. 23 Se til genre- (eller Gattung-)sporsmålet Niederwinllner, Jfr. den korte analyse av Didachcs innhold og stmktur i O. Skarsaune, "Den forste kristne katekismen", Prismet, 39(1988) IO IX0YI: nr. l. 2000

17 Noen trekk ved apostel-hildet,. (l) -q _---:._---- livet i den kristne menighct, forskrifter for den søndaglige gudstjeneste og dem som skal forestå den, avsluttende eskatologisk formaning. Alt dette lar seg ikke bekvemt innordne under begrepet "kirkeordning"; så hvorfor ikke bruke tittelens eget begrep, hvorfor ikke si at dette nettopp er en "lære", en didacluj, eller jødisk sagt: en la/mud, Den eller de som ga Didach" dens tittel, kan ha tenkt at den naturlige oppfølger til MattetlSevangeliet ikke var en fortelling av acta apost%rum-typen, men nettopp en redegjørelse for apostlenes didache. Og i det syriske kirkeområde - der de fleste forskere lokaliserer både Matteus og Didache - ble dette den mest brukte form for trapostoliskll litteratur: Etter Didaclle følger den syriske Didascalia Apast%rum, som igjen vanskelig kan rubriseres som en kirkeordning, full som den er av etiske formaninger, og formaninger av hustavletypen, som sier hvordan man skal forholde seg internt i menigheten. Gjennom hele skriftet er det apostlene som fører ordet (noen steder Peter); de underviser og formaner kirken på grunnlag av det mandat til nettopp dette, som de mottok fra den oppstandne. liden: Dette er ingen kirkeordning, det er apostlenes didaclze, deres ta/mlld. Og til sist i denne tradisjonslinje: de Apostoliske Konstilusjoner - sanul1e genre som de to forløperne Didae/u! og Didaskalia (som forøvrig begge er inkorporert i Konstitusjonene), Bare formatet er anneriedes - stoffmengdel1 større, de liturgiske forskrifter mer detaljerte og utviklel. I et interessant foredrag på den siste patristikerkongressen i Oxford (1999) tok Frances M. Youllg til orde for at man helt burde forlate kategorien "kirkeordning ll eller IIliturgiske forskrifter" som genre-bestemmelse av denne litteratur,25 Den er, sa hun, snarere en samling apostoliske fortnaninger og bud til den kristne menighet, tenkt som familie eller husholdning, Apostlene er husfedrene i dette Herrens "hus", den apostoliske didaelze er i prinsippet en IIhustavle". Her har vi altså et Jitt annet apostel-bilde enn i den "kerygmatiske" acta-tradisjonen, Selv om også de apostoliske didachai kjenner apostelen som misjonær til jordens ender, er det snarere den stasjonære pastor loci man kjenner igjen i apostelen som lærer menigheten hvordan den skal leve. 4. Apostel-bildets grullulag: "de tolv" i evangeliene To ideal-typiske apostelbilder, ikke ett, er det vi moter i den tidligkristne tradisjon. Ingen av dem er utcn videre kongruente med den historiske virkelighet. Men når de kunne holde seg så lenge ved siden av hverandre, og uten at spenningen dem imellom helt ut ble eliminert, må det skyldes at de begge hadde et historisk underlag som ikke var til å komme forbi, og som hele tiden gjorde seg gjeldende gjennom meget autoritative kilder i kirkens liv, Disse kildene er ikke vanskelige å oppdage: l de synoptiske evangelier finner vi grunnlag for begge bildene, Hos Matteus mest for det "didaktiske ll, hos Markus og Lukas mest for det "kerygmatiske" - men i alle tre evangelier er det grunnlag for begge bildene. 25 Frances M. Young, "The Apostolic Constitulions: a methodological ease-study", foredrag under Thirtecnth International Conference on I'atristic Studies i Oxford August vil ventelig bh publisert i serien SlIldia Patristica, som utgir de fleste papers fra disse konferansene. IXeYl: nr. 1,2000 II

18 Oskar Skarsa\ll1c >=- (1) Dels er Jesus lærer (rabb;) som underviser disiplene (hebr. talmidim) i det vi kunne kalle gudsrikets halakhah. Denne Jesu talmud/didache føres ubrutt videre etter hans død og oppstandelse, den blir nå halakhah for hans menighet, etter hvert for den verdensvide kirke. Nettopp som Jesu utvalgte disipler under hans lærevirksomhet før påske er "de tolv II de autoritative formidlere av denne undervisning; de og ingen andre. Det apostelbilde vi møter i Didaclles tittel, er dypt historisk forankret i denne fellesksynoptiske tradisjon. Jeg ser overhodet ingen grunn til å betvile at dette synoptiske bildet er historisk dekkende: Jesus utvalgte tolv disipler som han i en særlig forstand meddelte sin lære, og som han - gjennom det - ga en særlig fullmakt til å formidle denne lære. (2) Men evangeliene - alle tre - inneholder også beretninger om hva Jesus gjorde; og ikke minst: hva som skjedde med ham, især i hans død og oppstandelse. Dette er grunnlaget for det narrative (lzaggadiske) kerygmaet om Jesus - i før-påske-situasjonen forberedt i kerygmaet 0111 Guds rikes komme. Og her er utvelgelsen av de tolv - og ikke elleve eller tretten eller fem 26 - sterkere forankret i det oppdrag de far, enn i den didaktis~e disippel~ rollen. De toll' ble selldt (apostel/eill) med budskapet om Guds rike til Israel, tolvstammefolket. Igjen: dette er en felles-synoptisk tradisjon, godt historisk forankret i en sendelse 27 til Israel/ol' påske-begivenhetene. Kanskje er det en sammenheng mellom denne misjons-sendelse til Israel i Markus 6 (par.), og et annet synoptisk motiv som også setter de tolv i nær sammenheng med Israel SOI11 tolvstammefolk: Når verden skal fødes påny, og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere SOI11 har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme israels tolv stammer (Mt 19,28). l Lukas-parallelleu (22,28-30) er dette ordet kombiner! med et annet Jesus-ord der han sier at han overdrar Riket til de tolv, Når en tar i betraktning at Ilhudskapet om rikef' var angitt som det sentrale de tolv ble sendt med, kan man muligens øyne en forbindelse mellol11 disse to motivene. For eksempel slik: Når de tolv skal "dømme Israels tolv stammer", er det fordi 26 Som kjent inneholder den babylonske Talmud i Sanh. 43a en eiendommelig beretning om henrettelsen av le.su rem disiplcr Matteus (Mal1hai), Neqai, Netzer, Buni og Thodai. Se de interessante kommentarer hos R. Travers Herford, Christianity ill Tolmlld and Midrash, London: Williams & Norgate 1903"" repr. New York: Ktav Publishing 1975,91 95; og Johann Maier, Jesus \'011 Namre/h ill der /almudiscllen Oberlieftnmg (Ertrage der Forschung 82), Dannstadt: Wissenschaftliche Buchgesellschaft 1978, Fem var et vanlig antal1 rabbincr-elever: både Johanan ben Zakkai og Rabbi Akiva sies å ha halt fem disipler. 27 Terminologien hos Markus er interessant: "Han innsatte (epoiesen) tolv for at (1) de skulle være med ham, og for at (2) han skulic sende dem III for å fork)'lil1e... (apos/elle au/olis kelj'sseillt (Mk 3,14). Utsendelsen av de tolv berettes i 6,7, igjen verbalt Ultrykt med aposlel!eill, men substantivisk i 6,30, der det heter at "de utsendtc", 1I0i (fposi%i, igjen samlet seg hos le-sus og fortalte hva dc haddc gjort og IIl1den'isl (edidaxall). I denne kontekst behover ikke hoi apos/oloi ha sin senere kristne, fast pregede, titulære betydning "apostlcr", men kan godt betegne de tolv som "utsendte" i den allmenne bctydning som ligger i dct jødiske slwliach (s1't Hans von Campenhausen, "Der llrchristliche Apostelbegriff', Studia Theologica l (1948),96-130, anf. sak s. 105). Dct samme kan man fonnode hos MallelIs, som bare en eneste gang omtaler de tolv som "utsendinger", i 10,2, i nær sammcnheng med verbet aposte/ /ei1/ i 10,5. (Om 1l1ulighctCll for at den opprinnelige lesemme i 10,2 ikke var apostoloi, men malhetai, se von Campenhausen loco eil., 104, n.6.) 12 IxeYE nr, f, 2000

19 -=< Noen trekk ved apostel-bildet... (l) de sanline tolv først har forkynt for Israel det avgjørende ord som Israel skal døllll11es etter; budskapet om Riket; Kristi ord (Mt IO; Lk 22,291)." Dess mer en betenker hvor raskt "de tolv" synes å ha kommet i bakgnll1l1en i tiden etter påske 29, og hvor raskt lærestykket om de tolvs trone~ og dømll1e~funksjon vis-u-vis Israel ble borte i det senere apostel-bilde; dess mer blif en overbevist om at den sterke stilling Ilde tolv" har i evangelietekstene, nettopp ikke er en senere tilbakeprojisering, men må være historisk forankret i Jesu eget valg av de tolv og oppdraget til dem. Men det gjenstår store spenninger og problemer i materialet vi her har sett på: (1) Var liapostlene" og "de tolv" helt fra først av de samme, eller var "aile apostleneli (1 Kor 15,7) fra begynnelsen en atskillig større gruppe? I siste tilfelle - når og hvordan ble apostlene og "de tolv ll identifisert, og av hvem (av Lukas?). Og hvordan skal vi forstå Paulus' stilling som apostel i forhold til "de tolv"? (2) Alt vi har sett i det nytestamentlige materialet 0111 "de tolv" peker i retning av at deres tjeneste gjaldt tolvstamme-folket, Israel. Når og hvordan skjedde 1I0madresseringen" av deres tjeneste, slik at de alle ble hedningenes apostler isteden - og til fortrellgsel for Paulus? Disse spørsmål skal vi vie oppmerksomhet i andre hoveddel av denne artikkelen (se neste nr. av IX0Y1;). Noter: rvlerknad: J notene er det vist til Iloen tekstutgaver og oversetteiser med følgende forkortelser: ANF ~ A. Roberts; J. Donaldson (eds.), The Allte-Nicelle Fathers, Vols. I-X, Grand Rapids: Eerdmans 197 I-78 [tallrike reprints med forskjellige ljykkeår]. AI'. Fedr. ~ E. Baasland, R. Hvalvik (red.), De apostoliske fedre (2. utg.), Oslo: Luther Forlag Goodspeed = EJ. Goodspeed, Die tiltesten Apologeten. Texte mit kurzel1 Einleitzmgen, Gottingen: Vandenhoeck & Ruprecht 1914 [~repr. 1984]. 28 Mon ikke PalIIIIs har kjent denne kollsepsjon, og på analog vis ansett seg som hedningenes autoritative forkynner og "dommer"? Det omstridte sted Rom 2,16 kunne gi god mening i lys av en slik konsepsjon: "... på den dag da Gud skal domme det som skjuler seg i menneskenes hjerte kaia IO euongelionlllol1 dia Christol/ JeSOlf." 29 Det er dcls "dc tre" (Peter og de to Sebedeus-sollncne), dels de tre "soylene" (Herrens bror Jakob, Peter og Johannes, 0312,9), dels Peter og Herrens bror Jakob sammen (Acta 15) eller hvcr for seg (Acla 1,15ff; Gal 1,18f), dels Herrens bror Jakob og "de eldste" (Acta 21,1711), som raskt seiler opp som de virkcligc ledere av unnenighctcll. IX0Y~ nr. l

20 Morten Hørning-Jensen p- Fra Nikæa til Konstantinopel (I) Af stud. theol. Morten Hørning-Jensen Resume ArNklen giver et rid,; afden teologiske og kirkepolitiske strid i det 4, århundrede kendt som den arianske strid, der medstart i Alexandria ca, 318 udvikler sig medprimært højdepunkt i synoden i Nikæa 325, hvorefter en længerevarende kamp folger frem iii synoden i Kon~ stantinopel381, Detteforlobskildres vedfordetforste at give et overblik over de teologiske og kirkepolitiske stridigheder fra det 4. til det 8. århundrede. For det andet skildres den arianske strids begyndelse i Alexandria, og en kort introduktion til problemet omkring Vlll' deringen q(arius' lære gives. For det tredje skildres forløbet omkring Nikæasynoden 325, inden der til sidst gives et kort rids afstriden om 2. trosartikel fra Nikæa til Konstantinopel En kil'l{c i strid Med slaget ved Chrysopolis i 324 var det endelig lykkedes Konstantin at besejre sin tidligere medkejser (og svoger) Licinius, og riget var nu forenet under hans trone. Dermed ophørte også den sidste rest af kejserlig forfølgelse af kirken, der var blusset op i de sidste år af Lieinius' regeringsperiode (ef. Euseb HE 10.8f). Konstantin havde tydeligvis håbet, at den ydre fred han nu havde skaffet kirken, ville blive modsvaret af en indre fred i kirkel\. Sådan kom det ikke til at gå. Tværtimod blev det nye "konstantinske enhedsrige" præget af indre kirkelige stridigheder (såvel som politiske), der i løbet afde næste århundreder splittede storkirken med dannelsen af levedygtige national- og heterodokse kirker til følge, og slutteligt førte til en endelig splittelse mellem øst og vest i Disse stridigheder udspiller sig omkring de syv oldkirkelige økumeniske koncilier (det er: Nikæa 325, Konstantinopel 381, Efesos 431, Kalkedon 451, Konstantinopel 553, Konstantinopel , Nikæa 787), og indledningsvis skal en kort hovedgruppering gives: Den arianske strid: I udgangspunktet var den arianske strid en lokal alexandrinsk foreteelse mellem presbyteren Arius og hans biskop Alexander. Men den teologiske substans kombineret med kirkepolitiske omstændigheder gjorde, at striden spredte sig til hele østkirken og gjorde en kejserlig indgriben nødvendig, hvilket skete umiddelbart efter magtovertagelsen i 324. Teologisk drejer striden sim om forholdet mellem Faderen og Sønnen. Er Sønnen ligeså guddommelig som Faderen, eller er han den første af Faderens skabninger? Formlen fra Nikæa 325 (N) er utvetydigt anti-ariansk, men striden fortsatte frem til Konstantinopel 381, hvor N bekræftes, og hovedsageligt er den arianske strid passe ved overgangen til det 5, årh. Denne strid behandles i første del af artiklen. Den trinitariske eller pneumatologiske strid: l udgangspunktet havde den arianske strid kun omhandlet 2. trosartikel, men spørgsmålet om Helligåndens forhold til Faderen (og 14 IX0Y~ nr. t, 2000

21 Fra Nikæa til Konstantillopel (l) - =< Cl Sonnen) lå og ventede på at blive udfoldet, hvilket skete efter 350. S/riden Oll/ Helligånden el' således den logiske folge afden arimlske strid. Konstalltillopel 381 var højdem punktet for denne strid, der som den arianske også hovedsageligt var ovre ved indgangen til det 5. årh, Dvs. ikke helt, for et lille ord i den latinske oversættelse af Nikæno Konstantinopolitanum (C), "filioque", blev årsag til en langvarig og bitter strid mellem ostmog vestkirkel1. Striden om Helligånden behandles i anden del afartiklen. Den kristologiske strid: Den tro nikæner Apollinaris (ca ) så sig selv som Athanasius' naturlige efterfølger i forsvaret for N's lære. I stedet blev hans teologi udgangspunkt for en ny strid med helt nye teologiske og kirkepolitiske konstellationer. Mens den arianske (eller tidlige kristologiske) og trinitariske strid havde drejet sig om, hvorvidt Sønnen og Helligånden skulle regnes for guddommelige, så drejede den krim stologiske strid sig om forholdet mellem Kristi to naturer. Udgangspunktet for alle "deltagere" var en bekendelse af Kristi guddommelighed som N fastslog ganske klart. Men hvad med Jesu menneskelighed? Kan to fulde subjekter hævdes uden tab af enhed - kan en guddommelig Kristus med kun en "halv" menneskelighed frelse et helt menneske - kan Kristus siges ikke bare at have to naturer men også to viljer og to energier? Dette var bare nogle af de komplicerede spørgsmål, som rejstes på NikænlllJ1s grund (i hvert fald formelt), og som udviklede sig med afsæt i Apollinaris' lære, der fordømtes så tidligt som på synoden i Alexandria 362 og igen i kanon I fra Konstantinopel 381. Dernæst udvikler det sig til en strid mellem hovedsageligt en antiokensk IOgosM antropos kristologi og en alexandrinsk 10gosMsarx kristologi, med Rom som en vigtig tredje part. EJ' kejseren biskop? Et af de afgørende spørgsmål i forståelsen afnikæasynoden 325 og formlen N er, i hvilken grad hele forlobet er udtryk for kejserlig politik. Kejseren var meget involveret i kirkepolitikken - ikke bare Konstantin men også senere, hvor begivenhedernes gang i høj grad blev styret af, om den siddende kejser havde nikænske, homoiiske eller endda arianske sympatier. Konstantin havde allerede før 325 udvist sin vilje til at gribe ind i den donatitiske strid!, hvor de stridende parter var beordret til Rom for at finde en løsning, og hvor kejserens VllfM dering blev afgørende. Det samme gjorde sig gældende i øst, da Konstantin efter magtovertagelsen i 324 erfarede til sin "store sorg", at en splittelse af endnu mere omfattende karakter hærgede kirken indvendig. Derfor blev hans hofbiskop, OSSitIS af Cordova, med det samme sendt til Alexandria med et vredt brev til parterne. Konstantin forsøger heri at negligere problemet som "wllat oug"t neve!' to llaw been conceived at all, Ol' if conceived, I Anledningen til skismaet var bispcindvielsen afcæcilian i Kartago ca. 311, hvor Felix af Aptunga, som under den dioc!etianske forfølgelse havde udleveret hellige bøger (traditor), havde medvirket. Et rigoristisk parti trak sig ud, da de fandt sakramentsforvalterens personlige hellighed afgørende. Konstantin blev opmærksom på skismaet, da han efter sejren over Ma..xentius gav den afrianske kirke en slor pengegave, hvilket skabte uro mellem de to lejre. Der blev indkaldt til et mode i Rom mellem Cæcilian og ti biskopper fra hvert parti. Det forte til fordolllmelsen af den rigoristiske lejr, hvilket blev gentaget på synoden i Aries 314. Fra 316 og 40 år frem var Donatus leder og del lykkedes ham at gore den "donatitiske" kirke til en reellllodkirke i det meste af Nordafrika. Med jævne mellemnml blev den forfulgt af kejserne, hvilket blot styrkede dens syn på sig selv som "den uplettede rene martyrkirke" overfor "traditorernes kirke" (cf. Euscb, HE IO.S.ISft). IX0Y}; nr. 1,