IXQYC Menighedsfakultetets Studenterblad Udgives af Studenterrådet ved MF

Transkript

1

2 IXQYC Menighedsfakultetets Studenterblad Udgives af Studenterrådet ved MF REDAKTION Stud. theol. Ulrik Nissen (ansv. red.) Stud. theol. Steen Rughave Sørensen Stud. theal. Bo Knudsen Stud. theol. Lars Christiansen Stud. theol. Steen Frøjk Søvndal Stud. theol. Christian Hyttel Hansen TEKSTBEHANDLING Lise Larsen. LAY-OUT OG SATS Christian H. Hansen og Steen F. Søvndal ADRESSE IXQYC, Menighedsfakultetet, Katrinebjergvej 75, 8200 Århus N., Tlf TRYK Svend Åge Tolstrup, Frihedsvej 60, 6700 ESbjerg, nr DEADLINE 1, januar 1. marts 1. august 1. oktober IXQYC, Menighedsfakultetets studenterblad, er et bibeltro teologisk tidsskriftder udkommer fire gange årligt, og som primært henvender sig til teologiske studenter og kandidater. IXQYC lægger hovedvægten på teologiske artikler og boganmeldelser. Enhver, der kan gå ind for Menighedsfakultetets grundsyn, er velkommen til at indsende artikler for optagelse i bladet. Dog har Menighedsfakultetets studenters indlæg altid prioritet, ligesom redaktionen ikke er forpligtet til at optage alle indsendte artikler. Vi modtager gerne artikler på diskette (Word Perfect) med et omfang på højst 12 A4-sider. De i artiklerne fremførte synspunkter er ikke nødvendigvis udtryk for redaktionens mening. OMSLAG: Lisbeth Lyn;(rand (Billedkunstner) COPYRIGHT: IXQYC 1992

3 INDHOLDSFORTEGNELSE 1993

4 INDHOLDSFORTEGNELSE Andagter: Christensen, Brian: Jesus i Getsemane DDS 459: Nu har jeg fundel del, jeg grunder Larsen, Peter Krabbe: Når I nu er oprejst med Kristus Nissen, Michael Krogstrup Ledere: Nissen, Ulrik Birk: Tiderne skifter... Nissen, Ulrik Birk: Det er simpelthen sagen... Nissen, Ulrik Birk: Vi' pa vej'n igen... Nissen, Ulrik Birk: Immanuel Al'til<ler: Dahl, Erik: En trekantet verden og en snurretop til omvendelse Hjort, Birgitte Gråkjær: Begrundelserne for paranesen hos Paulus Kallun, Jens: Luthers skriftsyn med særligt henblik på Skriftens amorilelog kanonkrilikken (del l) Kalloft, Jens: LUlhers skriftsyn med særligt henblik pa Skriftens auwrite( og kanonkritikken (del li) Legarlh, Peter V.: Oversættelse af ~Berakol. Lindhardl, Inge: Den franske protestantisme og dens tilgang lil Bonhoeffer's teologi Madsen, Poul Ivan: Soningstanken hos Paulus Pedersen, Per D.: Hovedtemaet i Prædikerens Dog Sjaastad, Egil: Pietismells utfordring til dagens krislengellerasjon Skarsaune, Oskar: Abraham og hans far - har jødisk skrifttolknillg interesse for kristne? Skjevesland, Olav: Å bygge opp menigheler i folkekirken Thams, Mogens: Grulldlvigs forslåelse af det gudsljensllige nærvær Ulsdal, Poul: Korreklion og sui>plemenl Valen-Sendslad, Aksel: ForkYlUlelsen og Åndens kraft I I I I I I I 3

5 Flyvefisl<en: Andersen, Finn B.:Den artikel hvormed kirken står eller falderen sproglig bemærkning Madsen, Ole skjerbæk: Evangelis3tion gennem mellighedsdannelser versus folkekirkelig formalisme Boganmeldelser: Bang, Erik: Malthællsevangeliet. Bibelværk for Menigheden. Bind 12 Baasland. Ernst: Ordet fanger Rolf W. Jørgensen: Kampen for et fristed - den moderne zionisme i glimt Kierkegaard, Søren: Dagbøger i lidvalg, Kolon (forlag): Teologi for kirken (MF's feslskrift) Kristensen, Esben H. (illustreret): Bibelen - udvalgte fortællinger Kristensen, Thomas: Lørdagsgliml - af sondagsglædell Leganh, Peler V.: GlIds lempel - tcmpelsymbolisme og kristologi hos Ignatius af Allliokia Mausson. Algon: Bo Gierlz. Ateisten som blev biskop Paaske, Olllf E.: Forsle Mosebog. Bibelværk for Menigheden. Bind Roulund-Sorensen, Søren (red.): Gor danerne kristne SkarsalIne, Oskar & Gaarder, Inger Margrethe (red.): Vår eldre bror. Fragmenter av jødedom og jødisk liv i Norge I 32 I

6 Emnekl'ellse f.'a stndel'emle på MF i 1993: Christensen, Brian: KFUM 's Soldatermission, med særlig henblik på diakonisynet Dahl, Klaus: Paulus' syn på lovens gyldighed Hviid. Bjarne: Opstandelsen i 1. Korintherbrev kap. 15 og i ltafhandling om opstandelsen«nhc 1,4 Kier-Hansen, Film:. Det danske Missionsforbunds kirke- og dogm3tikhislorie Larsen, Jens Christian: Den nestorianske mission i Kina - under Tang og Yuan dynastierne Larsen, Krista Rosen.J.und: Forholdet mellem nyere katolsk dialogteologi, )Ulhersk israelsmissionsteologi og messiansk jødisk teologi mhl)' kristen mission til jøderne Madsen, Poul Ivan: Retfærdiggørelse og soning - Jesu døds soteriologiske betydning hos Paulus med udgangspunkt i Rom. 3,21-26 Petersen, Knud Olav: Konfirmation i 17- og IB-tallets Danmark på baggrund af kirkens tradition fra oldkirke til reformation

7 Jesus i Getsemane Andagt»Og han blev grebet af forfærdelse og angst.«mark 14,33b. Jesus, grebet af angst i Getsemane. Det er lidt rystende at læse, at Jesus, Guds søn og Gud selv, kunne blive angst. Han, som på søen i stormvejr havde befalet over naturen. Han, som havde banet sig vej gennem folkemængden på kanten af Nazareth's bjerg. Han var nu angst. Guds søn var angst. Hvorfor er Jesus angst nu, skulle Guds søn ikke kunne klare lidelse? 1. Jesus har prøvet det før os. Derfor kan han trøste og hjælpe, derfor er vi ikke alene i angsten. 2. Jesus bad og fandt trøst. Derfor kan vi finde trøst og håb ved at bede, Gud kan føre os ud af angsten. 3. Jesus adlød Guds vilje og døde i stedet for os. Derfor vil intet menneske, der vender sig til Gud blive forladt af Ham. Brian Christensen Han blev grebet af forfærdelse og angst i Getsemane, fordi han forstod lidt af, hvad det vil sige at blive forladt af Gud. Han var angst for at dø og angst for at lade være. Han døde ikke bare et almindeligt menneskes død langfredag, han døde under Guds knusende dom, forladt af Gud. Langfredag blev treenigheden adskilt, den eneste gang i universets evighed, hvor Gud fader vendte Gud søn ryggen. Måske kommer du til at møde et menneske grebet af angst, angst for at blive forladt af Gud, måske kommer du selv til at prøve det. Da lærer beretningen om Jesus i Getsemane os tre ting.

8 Tiderne skifter... Tiden skal ikke være din fjende, men din ven... Alt efter situationen er bemærkningen enten frygteligt irriterende eller usigeligt rigtig. Men uanset dit forhold til tiden er du omgivet af den, du er midt i den, kan ikke løse dig fra dens muligheder og forfald, den er et grundlæggende vilkfir i dit liv. Altid er den der og altid er den pfi vej bort, for ikke at komme igen. Det er tidens gang... Ven eller fjende, tiden er der. Tiden er din udfordring og opgave. Tiden melder sig ogsfi i teologien. Ogsfi her som Mde udfordring og problem bme som en smerte ved tanken om hvor mange der endnu ikke er nået med evangeliet, i dogmatikken som et problem hvordan man forstfir evigheden, i religionsfilosofien som eksistentialisme og carpe Diem-fiisofien, i kirkehistorien som et uoverskueligt pensum!! For præsten og prædikanten melder tiden sig som et problem hvordan man taler ind i sin tid. Hvordan man forkynder et evangelium for tiden, uden at det bliver en del af tiden. Hvordan være uafbængig af tiden, uden at være løsrevet fra tiden! Forkyndelsen i tiden er kun sand forkyndelse, nfir dens væsen og indhold ikke er af tiden. Og IXGYC... her behandles tidens spørgsmfil om evigheden - i hvert fald nogle af deml Ta' dig tid til at læse det nye IXGYC!! IXGYC-redaktionen Ulrik Birk Nissen (red) Tiderne skifter - tiden gfir! Det gælder ogsfi for stud. theoler og redaktionmedlemmer i IXGYC, og med dette nr. af bladet har IXGYC met ny redaktør, hvilket jo så betyder at den gamle takker af. Fra ham skal der lyde en tak for liden bme til redaktionsmedlemmerne og til alle IXGYC's læsere med et hfib om, at I alle vil tage godt imod den nye redaktør og det fingeraftryk, som han vil komme til at sætte pfi bladet og dets profil i fremtiden! Rigtig god fornøjelse og læselyst med IXGYC. Frank Risbjerg Kristensen Forkyndelsen foregår i tiden, ud af evigheden. Forkyndelsens ydre rammer er i tiden, men forkyndelsens væsen og indhold er hverken af eller i tiden.

9 Forkynnelsen og Åndens kraft af prof. dr. theol. Aksel Valen-Sendstad Vårt tema: Forkynnelsen og Åndens kraft, peker på et kristelig-teologisk spørsmål som alltid er like aktuelt for troen og forkynnelsen av Guds Ord. Dypest sett dreier det seg om det Skriften sier om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord. Det er den grunnleggende spørsmålsstilling i vår sammenheng. Får vi tak i og kommer på innersiden av det Skriften sier om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord, får vi også klarhet over spørsmålet om forkynnelsen og Åndens kraf!. Det gir seg av seg selv. Forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord angår fundamentene for troen og troens liv med Gud. Det angår i følge Bibelen hele den kristne tro. Det gjelder en rett forståelse både av skapelsen. frelsen og helliggjørelsen. Bibelens tale om Guds Ånd og Guds Ord handler på vesentlig måte om hvordan Gud har åpenbart seg i verden og om hvordan denne åpenbaring er å forstå. Det gjelder spørsmålet om Guds egen Ånds vesen - og om hvordan og med hvilke midler Han virker og arbeider til nyskapelse, frelse og helliggjørelse. Av denne grunn er forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord også fra første stund blitt et avgjørende teologisk spørsmål i kirken. Noen ganger er denne hovedsak mer uttrykkelig fremme i den teologiske samtale og debatt, andre ganger er den mer underforståt!. AlItid er imidlertid forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord medtenkt og bestemmende for den teologiske tenkning. Det gjelder såvel teologien på det personlige og sjelesørgeriske plan som i den teologiske fagdebatt. Vi kan vanskelig tale om kristelige spørsmål overhode uten at forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord er medinnbefattet i vår tenkning og tro. Lill teologisk historikk I oldkirkens teologi stod spørsmålet om forholdet mellom Guds And og Guds Ord underforstått sentralt i oppgjøret med f.eks. den platoniserende tenkning i gnostisismen, spesielt i åpenbaringsspørsmålet (inkarnasjonstenkningen). Her galt det primært oppgjøret med den hedenske idealismes falske sammenblandingstenkning om forholdet mellom menneskets ånd og den guddommelige virkelighe!. Kirkens oppgjør med hedenskapet på dette punkt preget på avgjørende måte utformingen av treenighetslæren sådan som den foreligger i våre økumeniske bekjennelser. På reformasjonstiden var den samme spørsmålsstilling igjen grunnleggende

10 4 Aksel Valen Sendstad for reformatorene i oppgjøret både til høyre og venstre i teologien: I fronten mat høyre, in casu mot den katolske teologi, betød reformatorenes bibelsk-funderte syn i spørsmål om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord både uttrykkelig og underforstått et oppgjør med den katolske mystikk og dens panteistiske ontologi, in casu sammenblandingen av Guds Ånd med menneskets egen ånd. Videre betød den et oppgjør med den katolske lære om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord i den ubibelske»ex operere operato«-tenkning i sakramentiæren. Mot denne hevdet reformatorene den bibelske grunntanke om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord i læren om»ubi et quando visum est Deo«(»når og hvor Gud vil«) som vi så godt kjenner fra Aug. arlos. Det samme oppgjør grep like inn i hjertet av den katolske kirke og embetstenkning. I fronten mot venstre, mot svermerne, betød reformatorenes syn i spørsmålet om Guds Ånd og Guds Ord uttrykkelig et oppgjør med svermernes å penbaringstenkning og ubibelske nådemiddel- og helliggjørelseslære. På grunnleggende måte gjalt dette oppgjør svermernes falske oppløsning av det forhold Bibelen sier der er mellom Guds Ånd og Guds Ord, in casu deres reelle fornektelse av betydningen av det ytre Ord (verbum externum) i meddelelsen av Guds Ånd - med dederavfølgende teologiske forvrengninger av sannheten i evangeliet. IXQYC nr. 1,1993 Akluell problemalikk I våre dager er spørsmålet om Guds Ånd og Guds Ord igjen kommet i fokus. Den klassisk kristelige problemstilling som reformatorene pusset skinnende blank, er på ny blitt brennaktuell for kirken vis-a-vis fenomener i vår egen tid. Vi tenker da her f.eks. på den ødeleggende innflytelse som nyreligiøsiteten etterhvert har rått i kristeligteologiske sammenhenger og den klare tendens til svermeri og ubibelsk tenkning om Guds Ånd og Guds Ord som kommer til uttrykk i visse karismatiske kretser. Disse fenomeuer kommer såvidt vi kan se, helt klart i kjølvannet av bl.a. den antidogmatiske teologi som i løpet av de siste generasjoner er blitt hamret inn i kirken ved den såkalte eksistensialistiske teologi. Dette har medført en åpenhet for en subjektivistisk-orientert teologisk tenkning. Den kirkelige autoritet ved kirkens gamle lære er kommet i miskreditt bl.a. fordi det bibelske grunnlag for tenkningen om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord er blitt anfektet ved fremmed ontologi. Den enkeltes religiøse oppfatninger og opplevelser er nå i ferd med å ta den plass som kirkens gamle lære om Guds And og Guds Ord tidligere hadde. Det spesifikt kristelig-teologiske kunnskapsnivå hos våre teologer/prester!lekfolk har vært synkende. Det gjelder selvom det generelle kullllskapsnivå nok har vært økende. Kirkens folk synes ikke lenger å ha tilstrekkelig kristelig kunnskap, kristelig bevissthet og kraft til å motstå det åndelige press fra de bibelfremmede impulser som f.eks. kommer fra østens hedenske

11 IXGYC nr. 1,1993 religionsfilosofi. Dertil er man for meget oppslukt avet ytre press om kirkens praktiske og samfunnsmessige engasjement. Disse fremmede impulser angår nettopp det kristelige spørsmål om Guds And og Guds Ord. Så roter man disse livsviktige spørsmål sammen med hedenskap og det har i tur og i vide kretser ført til praktisk ringeakt og neglisjering av den overleverte kirkelære i disse spørsmål og til manglende syn for betydningen av vår evangelisklutherske arv. Og det er et faktum: Der den kristelige kunnskap og Guds Ånd går ut, toger en annen åndsmakt inn. Guds Ånd og menneskets ånd kan man ikke lenger se forskjell på. Man ser heller ikke lenger forskjell på Guds ord og tanker - og på menneskers ord og tanker. Nu vet snart alle Iike godt hva kristendom er, for det prøves jo på religiøsiteten og dens individuelle oppfattelse av Bibelen. Det behøves ikke lenger noen teologisk og kirkelig veiledning og læreautoritet. En grunn til dette forrall er visselig at den kirkelige veiledning og læreautoritet selv er gått i delvis oppløsning i uforstand og vrang lære. Med det vil vi si: Kirken selv er i åndelig oppløsning. Det er kirkens eget og tunge ansvar at situasjonen er slik den er. Kirken og de i den som er blitt betrodd Guds Ord til forvaltning, har forsømt sin oppgave. De har vært dårlige tjenere. Denne manglende kunnskap og bevissthet om vår evangeliske arv kommer ofte sterkt til uttrykk f.eks. i karismatiske kretser. I de nye karismati,ke sammenhenger taler man meget og Forkynnelsen og Åndens kraft S vedvarende om Ånden (Guds Ånd) og om Åndens gaver (Guds Ånds gaver) og virkninger, men ikke reflektert og gjennomtenkt om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord i denne sammenheng og i lys av det bibelske å penbaringsvitnesbyrd og vår evangeliskiutherske arv. Og det fører galt avsted. Uten å ville gjøre noen urett, mener jeg man får det inntrykk, og dette inntrykk burde helst ikke være der, at den bibelske ontologi (d.e. lære om virkeligheten) i spørsmålet om Guds Ånd og Guds Ord er forlatt til fordel for en ontologi av platoniserende type. Det vil si: En hedensk sammenblandings-ontologi/fiiosofi om forholdet mellom menneskets ånd og den gudommelige virkelighet (Guds Ånd) går igjen som et spøkelse fra gamle dager, bare i nytt kledebond. Denne nye form for tenkning har gjerne sitt kjennetegn i at den er bygget opp på en skriftsteds-teologi om Guds And, dens vesen og gjerning, som mangler referanse og forankring i den bibelske fundamentalontologi. Istedet brukes manfoldige skriftsteder fra Bibelen som løsrives fra det hele bibelske vitnesbyrd, gis sin mening isolert og tolkes på basis av en bibelfremmed ontologi. Indirekte er denne bibelfremmede ontologi i fenomenologisk slektskap med og også indirekte inspirert fra østens nyreligiøsitet, platonsk virke Iighetsopfatning, mystikk og svermeri uten at de som driver med slikt selv vet om det. Det er rett å tale om et nytt åndsklima preget mer av menneskets religiøsitet enn av genuin kristen tankegang.

12 6 Aksel Valen Sendstad I det følgende skal vi derfor på kortfattet måte forsøke å stanse noe nærmere opp ved de grunnelementer i den bibelske ontologi som er og forblir basis for en relt bibelsk tale og tenkning om Guds Ånd og Guds Ord. Det skal altså ikke skje ved en opphoping av skriftsitater som ofte både kan tolkes og blir tolket ad libitum, men ved en besinnelse på de grunnsannheter i Den Hellige Skrift (Apenbaringen) som ikke kan anfektes og som derfor alitid må være tankens og troens referanse når vi taler om Guds Ånd og Guds Ord. Vi vil m.a.o. trekke frem noen grunnleggende tanker fra Bibelen som er urokkelige og udiskuterbare - og som derfor også blir prøvestenen på om vår tenkning og tale om Guds Ånd og Ord er bibelsk og relt. Gud er en personlig Gud Den første grunnsannhet som vi vil minne om, er den at Gud er en personlig Gud. Han har åpenbart seg som et levende, åndelig og Iivsfylt Jeg. Som sådan er han forskjellig fra og enestående i forhold til oss mennesker og alt han har skapt. Gud er skaper og mennesket det skapte. Gud kan aldri integreres eller sammenblandes med mennesket eller noe annet skapt. Dette forhold åpenbares på utvetydig måte i hele Bibelen, men på enestående måte i Guds tale til profetene og i inkamasjonen hvor Gud blir kjød i sin enbårne Sønn Jesus Kristus. Inkamasjonen understreker for oss at Gud er Gud og mennesket menneske. Denne grunnleggende sannhet i hele vår kristne tro var det fedrene utmeislet og kodifiserte i den såkalte "to-naturs-iære«(kristus er sann Gud og sant menneske), i læren om»assumptio carnis«(guds IX9YC nr. 1,1993 Sønns kjødspåtagelse), "communicatio idiomatum«(forholdet mellom de to naturers egenskaper) og "unio personalis«(kristus er sann Gud og sant menneske ved personens enhet). J overensstemmelse med den grunnsannhet at Gud er Gud og mennesket menneske, skiller også Bibelen klart mellom Guds Ånd og menneskets ånd (sml. Rom 8,16). Uke Iite som det er tale om noen sammenblanding av Gud og menneske i skapelsen og inkamasjonen, like Iite er det tale om noen sammenblanding her mellom Guds Ånd og menneskets ånd. På dette punkt bryter den bibelske ontologi med alle former for idealisme, spiritualisme og svermeri som enten etablerer en eller armen form for identitet, slektskap, konfusjon eller naturfellesskap mellom Guds Ånd og menneskets ånd. I følge bibelsk tankegang er det her tale om et absolult skille. Dette forhold gjelder både mennesket før og etter syndefallet. Det gjelder såvel den kristne som den ugudelige. For begge er mennesker og ikke Gud. I syndefallet er denne grunnsannhet om at Gud er Gud og mennesket menneske blilt ytterligere understreket og forsterket i sine konsekvenser. Det fellesskap som var fra begynnelsen av mellom Gud og mennesket ved Ordet fra Gud og ledsaget av hans Ånd, er gått definitivt tapt og mennesket er nå "uten håp og uten Gud i verden«, som apostelen Paulus uttrykker det (Ef 2,12). Menneskes tanke og ånd er nå ikke bare atskilt fra Gud ifølge skaptheten, men det syndige menneske kjemper nå aktivt mot Guds Ord og Guds Ånd (f.eks. Rom 8,6-8). Det er

13 IXQYC nr. 1,1993 blitt dets natur. Der er intet samfunn eller felleskap lenger med Gud. Derimot er mennesket i mørke og villfarelse. Det treller under andre guder, avgudene, i sin religiøsitet (Rom 1,21 lig, 3,10 lig). Dette er den første og overordnede grunnsannhet til en rett kristelig forståelse av Guds Ånd og Guds Ord i det følgende. Enhver lære om Guds Ånd og Guds Ord som kommer i motsetning til denne bibelske grunnsannhet, er falsk og ukristelig. Åpenbaringen I overensstemmelse med denne første og grunnleggende sannhet om forholdet mellom Gud og mennesket, sier Bibelen at åpenbaringen skjer. Gud kommer av sin nåde inn i menneskets åndelige mørke for å frelse det som er fortapt. Når han gjør det, skjer det alltid slik at det samsvarer med det forhold at Gud er Gud og mennesket menneske. Åpenbaringens ontologi stemmer overens med den virkelighet Gud selv har skapt og med det forhold at menneskets opprør og synd har ødelagt det gudsforhold og det gudssamfunn som var fra begynnelsen. Når Gud åpenbarer seg, skjer det aldri ved at han selv integrerer eller blander seg selv med mennesket. Guds Ånd blander seg aldri sammen med menneskets ånd, dets tanker eller religiøse følelse. Heller ikke skjer åpenbaringen ved at Gud lar sitt Ord blande sammen med menneskets ord. Åpenbaringen skjer alltid grunnleggende som en å penbaring utenfra, fra Gud til mennesket. Åpenbaringen skjer ved et»ytre Ord«(»verbum externum«). Det kommer fra Gud og er slik at mennesket kan høre og forstå det - ledsaget av de Forkynnelsen og Åndens kraft 7 gjerninger som Gud utfører ved sin makt og sin kraft. Mennesket kan tale Guds Ord forsåvidt det har hørt og forstått det. Men Guds Ord kommer aldri fra mennesket selv og dets indre. Slik er det også med gjerningene. Mennesket handler og preger historiens IØp, men aldri uten at Gud selv lar det skje eller styrer og leder alt som skjer. I åpenbaringens Ord blir det gjort kjem for oss når Gud handler og kjennetegnene på dette. Mennesket kan ikke av seg selv si når Gud handler og hva som er hans gjerning. Dette er den annen og grunnleggende sannhet til en rett forståelse av forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord i det følgende. Enhver tanke eller lære om Guds Ånd og Guds Ord som kommer i motsetning til denne bibelske grunnsannhet om åpenbaringen, er falsk og ukristelig. I kampen for å bevare denne grunnsannhet om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord var det, som allerede nevnt, at de gamle fedre utmeislet læren om Kristi to naturer. Jesus var sann Gud og sant menneske, ikke i noen sammenblanding av Gud og menneske. Inkarnasjonen var en Guds kjødpåtagelse (»assumptio carnis«) og Gud og menneske Var en personenhet i Jesus (»unio personalis«) (sml. Symb.Quiq. 33 og 34). Når dette var sagt, var samtidig og underforståt også sagt noe grunnleggende om at Guds And og Guds Ord er noe vesensforskjellig fra menneskets ånd og menneskets ord. På denne grunn bygger vår evangeliske tro om kristenstanden og helliggjørelsen.

14 8 Aksel Valen-Sendstad Om kristenstanden og helliggjørelsen Reformatorene bygget på den gamle kirkes lære i det nevnte spørsmål, men de måtte på ny måte anvende den nevnte grunnsannhet om forholdet mellom Gud og mennesket i nye sammenhenger. Særlig aktuelt var nettopp forståelsen av spørsmålet om Guds Ånd og Guds Ord vis-a-vis svermerne og spiritualistene. Det galt da ikke minst i spørsmålet om forståelse av kristenstanden og helliggjørelsen. Her var det særlig to grunnaksiomer som ble slått fast ut fra Bibelen. Det ene har vi allerede liere gange nevnt. Det var sannhelen om Guds Ord som et»ytre Ord««<verbum externum«) og som det talte og hørbare Ord (»verbum vocale«). Det ble førl frem mat alle svermeriske og falske spiritualiserende tanker om Guds Ord som et»indre Ord«eller»lys i sjelen«hos det troende menneske. Altså en kompromissløs avvisning av enhver sammenblanding og konfusjon av Guds Ord og menneskets tanker (ord). Dernest og i uatskillelig sammenheng med dette bibelske grunnaksiom sia reformatorene også fast at det ytre, talte og hørbare ord ; evangelieforkynnelsen og sakramentforvaltningen var redskap/middel (»instrumentum«) for Guds And til meddelelse av seg selv til et menneske. Bare dette ytre ord, det talte i forkynnelsen og det synlige i sakramentene, kan formidle evangeliet og Den hellige Ånd. Dermed hadde reformatornene egentlig sagt det nødvendige og tilstrekkelige til en rett grunnforståelse av forholdet IXOYC nr. 1,1993 mellom Guds Ånd og Guds Ord når det gjalt en rett forståelse av kristenstanden og helliggjørelsen: Guds Ånd har bunnet seg til det å penbarte, ytre, hørbare og synlige Ord (d.e. sakramentene) som et redskap/ middel til å nå oss mennesker ved. Bare ved dette redskap/middel kaller han et menneske, bare ved dette redskap/middel føder han troen i et menneske, bare ved dette redskap/middel bor han i et menneske, bare ved dette redskap/middel frelser og helliggjør han et menneske. Det vil kort og godt si at Åndens hele gjerning til åpenbaring og frelse ikke kan forstås på rett måte overhade uten på dette grunnlag. Det.betyr at alle bibelske uttrykk om forholdet mellom Ånden og Ordet får sin mening fra dette grunnforhold. Når det i Bibelen tales om Guds kraft (Rom 1,16), Ånds og krafts bevis (l.kor 2,4), Den hellige Ånds kraft (Rom 15,13) og Åndens kraft (Rom 15,19), kan altså ikke dette forstås som en form for overnaturlig kraft som går inn i et menneske og integreres med dets egen naturlige kraft. Gud blander seg aldri med det menneskelige. Derimot er det tale om kraft i den mening at Guds Ånd ved Ordets redskap/middel enten meddeler eller minner oss om det Gud har gjort for oss i evangeliet. Evangeliet er en kraft til frelse, heter det (Rom 1,16). Denne kunnskap om Gud, dette glade budskap i Ordet, er Den hellige Ands kraft i vår! liv som bærer Åndens frukter hos oss. Denne kraft har vi kun hos og i oss når vi hører evangeliet forkynt eller får det meddelt i sakramentet,

15 IXQYC nr. 1,1993 eller i ihukommelsen og kunnskapen om det Gud har gjort i Jesus Kristus. En åndelig kraft-teologi som ikke ensidig og utelukkende lar det ytre Guds Ord i evartgeliet være kraften, men roter denne sammen med vårt eget på en eller annen måte, er ikke bibelsk men direkte vrang lære. Denne blomstrer desverre godt i den nye karismatiske»kraft«-teologi i vår tid. For å understreke denne grunnsannhet i evangeliet formulerte reformatorene satsen:»unio instrumentalis«: MeHom Guds Ånd og Guds Ord er der en instrumental enhet, sa man. Det betyr at Guds Ånd og Guds Ord aldri kan skilles når Gud åpenbarer seg og meddeler seg til et menneske. Der Guds Ord er, der er Guds Ånd. Der Guds Ånd er, der er Guds Ord. Det er også prøvestenen på den sanne åndelighet, på om du og jeg har Guds Ånd. Har vi Ordet fra Gud sådan som det er meddelt oss ved nådens midler i forkynnelsen og sakramentene som Jesus selv har innstiftet, da har vi Guds Ånd arbeidende og virkende i oss. På dette grunnlag kan vi ta imot i tro det Guds Ånd meddeler ved Guds Ord, eller vi kan forkaste det i vantro og ulydighet. Men Guds Ånd kan verken mottas eller forkastes uten at Guds Ord mottas eller forkastes. Det er Bibelens klare lære i dette spørsmål. Når mennesker som ikke har hørt evangeliet forkynt (f.eks. det sekulariserte menneske og hedningene) har forkastet Guds Ånd, er det fordi de i sin syndige natur har forkastet kunnskapen om Gud i Ordet som var gitt opprinnelig (sml. 1. Mos 3,1-7, Rom 1,18 flg.), det Ord som til og med var Forkynnelsen og Åndens kraft 9 skrevet i deres hjerte (Rom 2,14-16). Det er arvesyndens forbannelse slik Bibelen omtaler denne og som gjør at ethvert menneske er uten undskyldning (Rom 3,1-19). Et uttrykk fra Bibelen er at Guds Ånd tar bolig i et menneske (Joh 14,23), Guds Ånd bor i oss (Rom 8,9) eller at vi er en»guds bolig i Ånden«(Ef 2,22). Likeledes er det et bibelsk uttrykk»å drives av Ånden" (Rom 8,14), at vi kan være»guds Ånd lydig«og»vandre etter Ånden«(Rom 8,4) eller være ulydige. Disse uttrykk filr sitt innhold og sin betydning på det samme grunnlag. At Guds Ånd tar bolig i eller bor i oss, betyr ikke at Guds And og menneskets ånd smelter sammen og blir til ett. Det er grunnlaget for en falsk lære både om frelsen og helligmøreisen. Derimat betyr det at Guds And er i oss og virker i oss ved Guds Ord. Bare forsåvidt vi lever i og av Guds Ord, bor Guds Ånd i oss. På ingen annen måte. Når det fortelles at»herrens Ånd kom over David fra den dag«han ble salvet av Samuel (et annet uttrykk for at Gud tak bolig i), var det fordi David var et utvalgt redskap for Gud, han var lydig mat, lot seg dømme av og levet i troen på Herrens Ord som ble forkynt ham (av Samuel, Natan). Det matsatte var tilfelle med Saul, derfor»vek Herrens Ånd fra Saul«, som det står skrevet (1. Sam 16,13-14). Dersom vi ikke holder dette forhold mellom Guds Ånd og Guds Ord klart for oss, havner vi i en Helligånds-teologi som blander sammen Gud og

16 10 Aksel Valen Sendstad menneske, Guds og vilrt eget. Det fører til en kamuflert gjerningsteologi hvor menneskets ilndelige ytelse og selvherligeise blir resultatet. Det fører til en forringelse av Guds ære. Guds Ands gjerning som er il herliggjøre Kristus ved Ordets middel, blir forvrengt. [stedet skjer det en kamufler t herliggjørelse av det kristne menneske, hvilket er en ilndelig selvmotsigelse. Denne falske tankegang er pil ferde i all forkynnelse som setter mennesket og dets ilndsliv i fokus, istedet for e vangeliet. Nilr man taler om ilndsdilpen og dens virkninger i sinnet og om opplevelsen av denne, om Guds Ånds frukter som skal være synlige i vilrt liv, om ilndelige opplevelser, nildegaver, gode gjerninger o.a., taler man gjerne som om dette var evangeliet. Det lyder som et evangelium. Men uten at det blir gjort tindrende klart for tilhørerne at frelsens virkninger er noe fundamentalt annet enn frelsen og kristentroens grunn i Jesus Kristus, fører man mennsker inn i ilndelig mørke selvom det prekes aldri sil fromt og inderlig. Dette skjer stikk i strid med Guds Ånds hensikt og virke ved Ordet. Vilr forkynnelse stilr i strid med Guds Ånd fordi vi forvrenger Guds Ord. Det er Guds Ord som er prøvestenen pil om vi følger Guds Ånd og er lydige, eller om vi stilr Guds Ånd imot. Og Guds Ånd gjør forskjell pil lov og evangelium. Forkynnelse av virkningene av evangeliet i vilrt eget sinn og gjerningsliv er isak lovforkynnelse sett i forhold til evangeliet. For forkynnelse av evangeliets virkninger hos meg stiller spørs- IXQYC nr. 1,1993 mill ved noe hos meg selv. Guds Ånd prøver meg ved denne forkynnelse pil lovens ord. Loven fokuserer pil min egen kristelighet, d.e. duelighet, tro, nildegave i denne sammenheng. Men denne type forkynnelse blir til lovisk forkynnelse og fører til lovtrelldom og selvrettferdighet hos tilhørerne dersom dette saksforhold ikke gjøres klart direkte og indirekte. Man fordunkler og forvrenger dermed Guds Ånds egen gjerning ved Ordet i falsk forkynnelse. Bibelens lære om Guds Ånd og Guds Ord sier at det er det ytre Guds Ord om evangeliet, som er basis og som det skal prekes om til menneskers frelse og fornyelse. Virkningene av denne frelse hos oss, slik som Guds Ord omtaler dem, er ikke evangeliet og kan derfor heller aldri være noen basis eller selvstendig og isolert tema for forkynnelsen. Helliggjørelsen er ikke evangeliet. Bibelen taler ikke om "evangeliet om helliggjørelsen«. [ Bibelen er derimor helliggjørelsen Guds Ånds frukter ved evangeliets Ord. Dette er ilndelig uttrykk for et saksforhold som ikke kan stampes frem. Det er heller ikke for mennesker og til menneskers selvfølelse, ilndelige sikkerhet, tilfredshet eller ære. Guds Ånds frukter i vilrt liver av Guds Ord for Gud og til Guds ære alene. Thologer og forkynnere som preker pil en slik milte at dette ikke blir klart, gjør ikke forskjell pil evangeliet og pil evangeliets frukter. De gjør heller ikke forskjell pil nilden og nildevirkninger, pil frelsen og pil det denne frelse virker i et menneske ved Guds Ånd - slik som Guds Ord gjør. Men nilr disse spørsmill blandes sammen, kan man

17 IXOYC nr. 1,1993 heller ikke på rett måte gjøre forskjell på det Gud taler og frembringer av sitt eget og det mennesket taler og frembringer av sitt eget. Så blir det et»fonetisk«evangelium vi bærer frem) intet evangelium i sak sådan som Guds ord forkynner oss det. Forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord i frelseshusholdningen blir ikke rett forkynt. Loven og evangeliets Ord rotes i virkeligheten sammen mot den hensikt Guds Ånd har med dette middel for oss og i oss. Som en siste anskuelig bilde av dette I\runnleggende forhold mellom Guds And og Guds Ord, skal vi minne om enda en evangelisk sannhet som har avgjørende betydning for oss Det er den sannhet at kraften og virkningene av nådemiddelforvaltningen ikke påvirkes, forandres eller forringes på grunn av prestens og forkynnerens eget åndelige liv dersom den utføres etter Jesu Kristi ord og befaling. Dersom det ikke hadde vært slik, var vi iile ute enten vi nå var tilhørere eller forkynnere. Men denne sannhet, som reformatorene SiD fast (Aug. art 8), grunner seg nettopp på det forhold mellom Guds Ånd og Guds Ord som vi har omtalt. Vår tjeneste for Gud, f.eks. som forkynnerere/prester, henger ikke på noen kvalitet, noen guddommelige og uutslettelig k.arakter hos oss (»caracter indelebilis«) som romerkirken lærer. Heller ikke henger den på andre åndelige kvaliteter hos presten som donatistene i gamle dager lærte og som er en vanlig villfareise også i dag. Vår tjeneste henger på Gud selv og på hans Ord, ikke på oss. Den er på avgjørende måte avhengig av at vi taler i Forkynnelsen og Åndens kraft 11 overensstemmelse med dette Guds Ord. Først da, og bare da, er Guds Ånd til stede og arbeider ved det vi sier. Spørsmålet om vår tjenestes verd henger altså på spørsmålet om vi forvalter nådens midler etter Guds og Jesu Kristi ord, befaling og vilje. Det er også Åndens ord og vilje. Men derved flyttes kjennetegnet på sannheten bort fra oss selv og over til det ytre Ord fra Gud. Ellers kunne vi ikke være prester og forkynnere. Og vi kunne heller ikke være rette tilhørere. Og slik er det også i kristenstanden og i helliggjørelsen. Det er Guds Ånd som ved Guds Ord begynner og fullender den gode gjerning i oss. Han kaller oss ved dette Ord, han opplyser oss ved dette Ord, han frelser og helliggjør oss ved dette Ord og han holder oss fast hos seg ved dette Ord. Kjennetegnet på om jeg er en kristen og er helliggjort, bevitnes ved Guds Ånd i lys av Ordet. Det er det Paulus mener når han sier at»så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn«(rom 8,14) og at»ånden vitner med vår ånd at vi er Guds barn«(rom 8,16). Sitt fullendte uttrykk får denne bibelske sannhet i apostelen Paulus' ord om at Kristus Jesus»er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning«(l. Kor 1,30).

18 Pietismens utfordring til dagens kristengenerasjon. af Egil Sjaastad Dagsavisen Vårt Land har i høst hatt gående en debatt om pietismen (Se Hørt og lestspauen). Utgangspunktet var en artikkel av biskop Fougner i festskriftet til Indremisjanens bibelskole i Oslo. Han erklærte at det gamle pietistiske livsmønster er avgått ved døden. Vi trenger nye fromhetsidealer. Debatten i kjølvannet av Fougners artikkel har avslørt to forhold: a) Det rår forvirring om hva pietismen historisk sett egentlig er. b) Det rår forvirring om hvordan vi som kristne bør møte den nye kultursituasjonen. Denne artikkelen har som mål å holde fram noen av de»hjertesaker«som pietismen har stått for, - og som har klar bibelsk begrunneise. Vi vil samle stoffet i 5 teser: 1) Frafalne døpte må bli født på ny for å hli salige. Pietismen spurte ctter»sann«,»levendc«,»personlig«kristendom. Den var seg sterkt bevisst at mange døpte kirkemedlemmer var på fortapeisens vel. Skillet døpt/udøpt er ikke identisk med skillet frelst/ufrelst. Dåpen er riktignok et nådemiddel. Men den som lever i vantro og synd har ingen hjelp av sin dåp! For ham er dåpen bare en rød lampe som sier: Stopp! Gjør bat! Og når evangeliet får lyde inn i et»botferdig«hjerte, skjer underet: En blir født på ny! Pietismens store lærefar biskop Pontoppidan, sier: Norden,»- dåpen er midlet til gjenfødelse for de små slik som Ordet er midlet til gjenfødelse for den som er fau ut av dåpsnåden.«omtalen av gjenfødelsen er nesten forstummet i store deler av kirken. Det eneste stedet det høres er ved døpefonten. Dette er ikke bare uttrykk for en teologisk krise. Det er uttrykk for en personlig krise blant mange prester og predikanter. De har glemt hvor stort oppdrag de er kau till Forkynnelsens nådemiddelkarakter understreges ikke. De er seg ikke bevisst at de er kau til å forkynne et frelsende budskap. Et som kan skape liv av døde! De tre nådemidlene (Ordet, dåpen og nauverden) har hvert sitt»særpreg«, sin særlige funksjon. Men dåpens funksjon som»porten«inn til Guds menig-

19 txqyc nr. 1,1993 het skal ikke forstås»eksklusivt«. For også forkynnelsen av evangeliet fører syndige mennesker fra død til liv! Ja, Ordet er det»overordnede«nådemiddel, og Pontoppidan sier med rette: "Ordet har samme kraft og virkning«(som dåpen når det gjelder akkurat dette: å føde på nytt). Bibelteologisk argumentasjon for dette syn finnes i Engelsvikens bak»ånden i Ordet«. En forkynner skul!e altså være mye mer enn en som»kommuniserer«kunnskap om det kristne livssyn. Hans mål er at ufrelste må bli frelst og at frelste må bli bevart for det evige liv. Der dette radikale perspektiv mangler, vil almenreligiøsiteten blomstre. 2) En sann kristen gjør erfaringer i livet med JeslIs. PietL,men la stor vekt på kristenlivets»innerside«. Stort sett greide de å unngå en usunn mystikk. Deres erfaringsliv hadde sin kraft og kilde i et fornyet bibel- og bønneliv, i samlinger innen det alminnelige prestedømme (såkalte»konventikler«) og i oppbyggelseslitteraturen. I vårt land ble de helt opp Iii vår tid kalt lesere. Den sangskatten som levde i de pietistiske miljøer taler ofte klart og dristig om religiøse følelser og åndelige opplevelser. Hans N. Hauge hadde sitt åndelige gjennombrudd nettopp når han gikk og nynnet på salmen:»jesus din søte forening å smake -.«Hans lengsel var en»forening«med Kristus, hvor Ånden kom opplivende inn i hjertet:»styrk meg rett kraftig i Pietismens ulfordring sjelen her inne at jeg kan kjenne hva Anden formår.«både haugianerne og andre retninger innen den pietistiske vekkelse understreket at samfunnet med Jesus gir en erfarbar fred. De sang:»å eie Guds fred er en dyrebar skatt, den spreder alt mørke, bortjager al! natt!«- Kjærligheten til Jesus kunne bli omtalt med høystemt inderlighet:»å elske vår Jesus er inderlig godt, så godt at det ei kan utsio",.«- Kjærligheten til trossøken hadde stor plass - slik den har det i NT:»Hvor deilig det er å møte når ene man vandrer frem en broder og søsterskare på veien til samme hjem.«den karismatiske bevegelse (og også herlighetsteologien på sin må te) betoner slike erfaringer. Men der er det blitt en ubalanse i hele kristendomsforståelsen. Også pietismen kunne til tider skape en usunn jakt etter følelser og nådevirkninger. Den rosenianske vekkelse - som må betraktes som en gren av den peitistiske - prøvde å motvirke dette. Klassisk er Rosenius-sangen:»På nåden i Guds hjerte som Jesus frem har brakt Ved korsets død og smerte som han for oss har smakt, jeg nå alene bygger min ro og sjelefred-:«

20 14 Egil Sjaaslad Frelsesvissheten forankres Ulenfor meg selv, - i Kristus. Det er absolutt nødvendig å understreke dette. Men denne»sjelefred«står ikke i noe motsetningsforhold til de nådevirkninger Ånden vil skape i hjertet. I enkelte miljøer har det skjedd en intellektualisering av kristendommen. En drøfter kristendommens syn på dette eller hint uten at hverken samvittighet eller følelser berøres. Inn i slike sammenhenger har pietismen et viktig bibelsk anliggende: Sann kristendom er erfaringskristendoml 3) En kristen lever sitt liv under evighetens synsvinkel. Bibelen taler mye om selvfornektelse og forsakelse. Kristen etikk er ikke bare et spørsmål om rett og galt. Nei, vi stilles overfor spørsmålet om stort og smått. Levende kristendom preges av en radikal omprioritering av verdier. En kristen lever anneriedes fordi han frykter Gud, og fordi han har en annen verdiskala!»det ene nødvendige«kommer øverst. Ikke noe kan sammenlignes med å nå fram til målet - og få flere med! Pietismens vektlegging på selvfornektelse og forsakeise skal forstås i dette lys. Pietismens far, Ph. J. Spener ( ) sier:»hos mange, hvis liv synes ulastelig når vi betrakter det med sedvanlige og av verdens mate inntatte øyne, skinner allikevel verdensånden således frem i kjødslyst, øyenlyst og storaktighet i levnet, om enn på en finere måte, så at det lar seg erkjenne at man aldrl har tatt opp kristendommens grunnfordring: Selvfornektelsen.«Jesus talte IXQYC nr. 1,1993 sterke ord om selvfornektelse. Også hos ham skjedde det på bakgrunn av evighetsalvoret.»den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel?«(matt 16,25-26). Leseren får selv vurdere om dette er tekster som holdes frem med tilstrekkelig alvor i dagens kristennorge! I et av sine hyrdebrev til prestene i Bergen bispedømme skriver Pontoppidan:»Når noen advarer nabolaget at det er ild løs, da sier han det ikke gjerne så søvnig at ordene dør på tungen, og om han enn taler sakte, merker man at han taler med iver og bekymdng.«evighetens synsvinkel, - det skulle være den synsvinkel forkynnelsen anlegger på tilhørernes situasjon. Det vil prege både innhold og form på prekenene. Og det vil skape en erkjennelse som preger kristenmenneskets hverdag. 4) En kristen»livsstilsjelesorg«svikter om ikke det ene nødvendige«gjennommsyrer den. Det var ikke sneversynt svermeri som fikk pietistene til å synge: Gå varsomt, o sjel, og gi akt på din gang, thi snever er veien og porten er trang -.«Nei, dette var et tema de fant i Jesu egen forkynnelse. Formaningene til en

21 IXGYC nr. 1,1993 alvorlig kristen livsstil, hadde sterke sjelesørgeriske motiver. Det hlir ofte glemt i dagens harsellas over pietismen. For forst pietistene rett, m vi f svar p spørsm let: Hvorfor frar dde de s sterkt kortspil, dans, lettsindig lesestoff, etterhvert ogs alkohol og røyk? Hvorfor de senere pietist-generasjoners nei til kino og teater? osv. Mange vil i dag si: De hadde ikke syn for menneskets behov for adspredelse. De hadde en forskrudd skapelsesteologi. De hadde en lovisk forst else av søndagen. De tilla ikke kulturlivet noen verdi om det ikke fremmet menneskers frelse osv. Vel, det er mulig det her pekes p svakheter og ensidigheter i det pietistiske fromhetsideal. Ille ble det n r nye generasjoner skulle overta forrige generasjoners mønster uten å fl\ den begrunneise som opprinnelig var der. Begrunnelsen kunne av og til ogs være noe krampaktig. Men krisen i dagens kristengenerasjon er matsatt. Det bibelske alvor som menneskelivet leves under, har ikke tilnærmelsesvis den plass det skulle ha. Bibelen taler vitterlig om ikke skikke seg like denne verden (Rom 12,2). Den taler om å leve anneriedes. Og bakgrunnen er nettopp at det gjelder å bli bevartl En pietist vil si: Det er bedre være forsiktig - og bh frelst, enn å være uforsiktig og komme inn i dragsug som gjør at en faller fra troen og går fortapt! Sant nok, vi skal unngå en»tvangstrøye-sjelesorg«når vi snakker om»adiafora«. Menneskebud kan virke både Pietismens utfordring som vern og som unødvendig anstø t for de unge. Balansen her er aldri lett. Det viktigste i en kultureli brytningstid bli hjelpe de unge inn i Ordet og hjelpe dem trekke konsekvenser av det. Bibelen skal gi oss kriterier for vurdering av de mange kulturfenomener i teknikkens og medienes tidsalder. Men det vil neppe skade å være litt konkret. En sløvet kristengenerasjon bør vekkes til ettertanke. Hvilke TVprogram er det egentlig du koser deg med? Er det rell fore seg med alle de artiklene i ukepressen som hyller umoralske forhold? Fremmer du respekten for kristendommen ved le av slihrige vister i lunsjpausen? Hva er det som hersker over dill liv siden det er så vlktig å være først i motekøen? Hva med sm f1ørting p firmafesten - og alkoholbruk? Kan du virkelig ære Jesus p et diskotek? Og hvilke motiver preger ditt pengeforbruk? En ukritisk kulturåpenhet har alltid tall saft og kraft ut av kristenlivet. Kjell Bjørsvik skreven artikkelom dans i»fasst grunn«- nr Han hadde til gode å se at kristne som oppsøker dansemiljøer betyr noe vesentlig i det å erobre nytt terreng for Guds rike. Ja, slik skreven som hele sitt yrkesaktive liv har arbeidet blant ungdom. l motsetning til de gamle pietistene lever vi i en mangfoldig kultur. Her er alle slags religiøse og moralske og ideologiske impulser. De kommer oss ofte i møte via en kjapp og manipulerende mediabruk. Alt kles i spenningens drakt. Sterke musikalske effekter bombarderer de unges følelsesliv og sløver

22 16 Egil Sjaaslad tankelivet. Jo, her er sannelig behov for en kristendom med alvor,- en kristendom som kaller til stillhet, forsakeise og ny prioritering. Det aller viktigste er å forkynne det frigjørende evangelium - slik at gleden blir kristenlivets kraft! 5) Gud kaller oss til barmhjertighetsgjerninger og misjon. Det var pietismen som dannet grobunnen både for den nyere tids helsearbeid, skolearbeid og misjon. Få bevegelser har vært så kreative! Pietismen gav rom for nye friske initiativ. Drivkraften var omsorgen for sjelene. Men barmhjertighetsarbeidet og alle humanitære tiltak vitnet om en sjeleomsorg som ikke kunne forsømme det legemlige!»eid må varma den som fryser, såleis og med den som trur!«ixqyc nr lianer, og til utbredelse av det rike som aldri skal rokkes. En overfladisk miljøkristendom kan aldri være noen drivkraft i misjanen. Heller ikke en død rett-traenhet. Men traskap mat Ordet, forenet med en vilje til å leve etter det, - der ligger kraften til å sprenge grenser og nå de unådde. Mye mer kunne sies om utfordringen fra pietismen. Den var forøvrig slett ingen enhetlig bevegelse. Det er nok saktens også grunn til å stille kritiske spørsmålstegn ved en del ting. Men i dagens debatt føles det nødvendig å få fram de perspektiv vi her har anlagt. Pietismen på sitt beste maktet å forene to bibel,ke anliggender: a) At kulturarbeid og politikk bare har foreløpig verdi. Kulturens byggverk skal en dag brenne - om det er aldri så prektig.»denne verdens skikkelse forgår«(1 Kor 7,31). b) At en kristen skal være lys og salt nettopp i denne dødens verden. Noen trenger meg! Noen har behov for en vennlig hånd! Noen venter på et lite bidrag fra meg, - et bidrag som nettopp kan gjøre livet bedre for dette menneske! De siste to hundre års misjonsbevegelse har båret med seg denne arven fra pietismen, - til stor velsignelse for mil-

23 Den franske protestantisme og dens tilgang til Bonhoeffer's teologi af stud. theol. Inge Lindhardt Introduktion I min introduktion til den franske pro-. testantisme, vil jeg forsøge at gøre rede for emnet først udfra en kort indføring i protestantismen som kirke-organisation, og derefter en redegørelse af hovedstrømninger indenfor protestantismen i det 20. årh. Den protestantiske kirke Protestantismen er en minoritetgruppe i Frankrig - det er hverken protestanter eller katolikker i tvivl om! Man har ikke nogen fuldtud dækkende undersøgelse af antallet af protestanter, bl. a fordi der er lidt usikkerhed omkring, hvor mange kirker, der skal indesluttes under betegnelsen»protestantisk«. Men man er kommet frem til et skøn, der siger, at ca. 2% af Frankrigs befolkning bekender sig som protestanter, dvs. godt 1 mili.' Det betyder, at der faktisk er mere end dobbelt så mange muslimer i Frankrig som protestanter! Men hvad hører så ind under betegnelsen»protcstantismc«? Man medregner primært de kirker, der hører med til La Federation Protestante de France (EP.F.), stiftet i 1909 efter adskilielsen mellem kirke og stat i Forbundet har ikke de store konsekvenser indadtil, men det betegner et sted, hvor protestantismen præsenterer sig som en forenet størrelse overfor samfundet og overfor kirkerne i andre lande. Strømninger Indenfor protestantismen I nyere tid De protestantiske kirkers historie er præget af kamp - kamp for at blive bevaret, kamp for at fastholde sin e genart, kamp for sine antikatolske synspunkter og efter 1905 en kamp for ikke at blive betragtet som en yderliggående sekt, men som en fløj af den kristne kirke i Frankrig. Disse kampe er i nyere tid stilnet meget af, men har alligevel overgivet en arv, som præger protestantismen i dag, nemlig en meget afklaret selvforståelse udadtil. Men hvordan så med selvforståelsen indadtil, dvs. indenfor de protestantiske kirker? Netop fordi kampene udadtil er faldet meget til ro, har der siden 2. verdenskrig været overskud til en selvransagelse indadtil og til fornyelsesforsøg indenfor de protestantiske kirker. Disse har haft mange frugtbare følger og har i høj grad været med til at forme fransk protestantisme. Men det har også betydet, at man har erfaret de store forskelle, der er mellem de enkelte protestantiske kirker. Måske har

24 18 Inge Lindhardl en af de største og væsentligste forskelle været forholdet til den katolske kirke. Da protestantismen i nogen grad har defineret sig udfra et modsætningsforhold til den katolske kirke, er dette et meget grundlæggende spørgsmål og efter, at der er blevet åbnet for økumeniske projekter, har der været megen diskussion om, hvor skarpt man skulle markere sig i forholdet til katolikkerne. Den økumeniske interesse begyndte i tiden mellem de to verdenskrige med bevægelsen»1'amitie«.' Men først efter 2. verdenskrig kom der for alvor gang i det økumeniske samarbejde, idet både protestanter og katolikker deltog imodstandsarbejdet. Den økumeniske samtale har hos mange protestanter givet en lidt desperat fornemmelse af at blive opslugt af katolicismen, og der er da heller ikke nogen tvivl om, at dette har været målet for mange af katolikkerne. Det er ikke problemløst at gå ind i en dialog med en så omfattende samtalepartner, og det har også i nogen grad været for stor en udfordring for katolicismen at skulle tage en så lille størrelse som protestantismen seriøst. Som det er antydet, er der altså ikke kommet de helt store resultater ud af de økumeniske tiltag på det nationale plan. 3 Forsøgene har dog åbnet for en afspænding af forholdet mellem de to kirker og har for protestantismens vedkommende bevirket en besindelse på dens teologiske ståsted. Som en del af kampen for sin egen eksistensrctt har protestantismen kæmpet for retten til fritænkeri. Ideen var, at»den frie konkurence«skulle ind på IXQYC nr. 1,1993 det religiøse område. Dette udsprang til dels af en overbevisning om, at katolikkerne ikke mere levede op til»lesprit du temps«t og protestanterne håbede derfor, at den frie konkurence ville komme dem selv til gode, I 1880 t erne var protestanterne varme forkæmpere for»den verdslige skole«(l'ecole larque).' Denne betegnede den frie skole, hvor alle religiøse anskuelser havde samme berettigelse. Børnene skulle præsenteres for en konfessionsløs spiritualitet, så de selv senere kunne give denne spiritualitet det indhold, de fandt for sandt. Dette var et af de første skridt på verdsliggørelsens vej, som protestanterne bakkede op som et led i kampen for en adskillelse mellem kirke og stat, et aspekt, der ligger i selve protestantismens grundtanke. I 1905 blev denne adskillelse vedtaget. Det indebar, at religionen blev uafhængig af samfundet, og at statens eneste religiøse forpligtigelse var, at sørge for, at der var mulighed for at f1\ dækket de religiøse behov. Denne sekulariseringsproces var baggrunden for den sociale bevidsthed, som kom til at præge protestantismen i de følgende årtier. Når kirke og stat var adskilte, måtte kirken selv engagere sig i samfundet, for at bevare den påvirkning, som den stadig kunne bidrage med i samfundet f.eks. som værdiskabende faktor i etisk henseende. Under 2. verdenskrig stiftede man bevægelsen CIMADE (Comite Inter Mouvements Aupes des Evaeues), som prøvede at hjælpe ofrene for krigen, både socialt og politisk, og ligeledes deltog bevægelsen aktivt i modstands-