Familien til Dina Tambs

Familien til Dina Tambs beskrevet gjennom brev, bilder og andre dokumenter 1892 1962 17. mai 1892 Bøkeskogen i Larvik 1

Innhold Innhold... 2 Minner fra oppvekst i Larvik... 3 Forhistorie:... 15 Folketellinga 1900:... 15 Annen slekt:... 15 Sentrale bekjente i Larvik:... 17 Brev 1907:... 19 Brev 1908:... 26 Brev 1910 1912:... 29 Brev 1911:... 41 Brev 1912:... 64 Brev 1917 Gudrun til Birger:... 69 Brev 1918 Gudrun til Birger:... 80 Brev sommeren 1918 Gudrun til Birger:... 103 Brev 1920:... 127 Brev 1922:... 130 Brev 1924 til Dina fra en venn:... 133 Brev 1925:... 135 New Zealand, 1933:... 139 Hyttebok:... 142 Kilder:... 143 17. mai 1892, innsida av programmet 2

av Walter Tambs Minner fra oppvekst i Larvik Jeg, Walter Tambs, er födt i Larvik 25/1-1883. Byen het dengang forresten ikke Larvik, men Laurvig. Navnet var ikke populært, for alle kalte byen for Larvik. Det var derfor med tilfredshet vi hörte av rektor da vi gikk på middelskolen at byen fra nu av skulle hete Larvik. Jeg vet ikke hvem som hadde gitt rektor tillatelse til denne navneforandring, for det hadde ikke vært noen folkeavstemning eller diskusjon som da Christiania skulle hete Oslo og Trondhjem, Trondheim. Larvik var dengang en liten sjöfartsby med livlig skipsfart. Det ble utfört trelast til Australia, Canada og New Zealand. Om våren lå stadig store tre- og firemasters seilskip på havnen og tok inn last for fjerne land, Vi gutter fikk lov til å komme ombord og klatre i riggen, og dette förte naturligvis til at vår higen sto til sjöen. I min klasse på middelskolen var vi 22 gutter, og halvparten av oss dro til sjös efter middelskoleeksænen. Larvik hadde en folkeskole og en middelskole. Folkeskolen var 6-årig, men vi som skulle gå videre, gikk 3 år i såkalte forberedelsesklasser og begynte så på middelskolen hvor vi gikk i 6 år. Folkeskolen var gratis, mens vi i middelskolen måtte betale en rimelig avgift. Mine förste kunnskaper fikk jeg imidlertid i barnehagen. En eldre pensjonert lærerinne hadde funnet på å begynne med barnehage, og mor plasserte meg og min söster der. Fröken Tallaksen bodde i et gammelt trehus midt i byen. Vi holdt til i stort værelse ned en diger kakkelovn som holdt det varmt og koselig for oss om vinteren. Jeg kan ennu se rommet foran meg: Et stort trebord og en langbenk med plass til åtte på den ene siden, mens fröken satt alene på den andre siden. Fröken Tallaksen var en elskverdig og snild gammel dame. Det förste vi lærte var å telle til 10. Vi satt da og tellet höyt, den ene efter den andre. Når vi hadde klart å telle til 10, fant fröken på at vi skulle telle baklengs, og det voldte ganske store vanskeligheter. Når vi så kunne tallene så nogenlunde, begynte hun å lære oss bokstavene. Vi hadde hver vår tavle og griffel. Hun skrev på sin veggtavle, og vi skulle så skrive bokstavene på vår tavle. Efterpå gikk hun rundt og inspiserte våre kunster, Vi lærte iallfall på dette året såvidt meget at det gikk greit når vi så begynte i forberedelsesklassene på middelskolen. Middelskolen var en stor, gammel trebygning, som hadde vært Griffenfelds hjem. I forberedelsesklassene ble vi undervist av en lærerinne. Vi strevet med ABC, regning og skrivning. Vi sang hver dag, og fröken fortalte eventyr - særlig når en eller annen hadde födselsdag. Fra 1. middelskoleklasse av ble det stillet ganske store krav. Særlig voldte tysken store vanskeligheter og meget arbeide, Vi måtte pugge uregelmessige substantiver som die Angst, die Axt, die Bank, o.s.v. og de vanskelige preposisjonene som snart forlangte akkusativ, snart dativ: An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor og zwischen. Ramsene gikk noen ganger på vers, og da var de lettere å lære. Vi måtte også pugge en masse historie. Vi skulle f. eks. kunne kongerekkene i Norge. Sverige og Danmark, og selvfölgelig måtte vi huske alle årstall av betydning, Til hjelp hadde vi et lite hefte, "De viktigste begivenheter og årstall i middelalderen og den nyere tid". Men vi gledet oss alltid til historietimene. Det var rektor Sommerfeldt som underviste oss, og han var en mester i å gjöre historien levende for oss fordi han kombinerte det han fortalte, med utviklingen i den tilsvarende epoke i andre land. Hvor leverede ble ikke Hannibal og de puniske kriger, folkevandringene, korstogene og den franske 3

revolusjon. Også i norsk hadde vi rektor Sommerfeldt, og han fikk oss til å synes at også dette var et meget interessant fag. Hans undervisning har i höy grad bidratt til mitt kjennskap til norsk og utenlandsk 1itteratur, Vi hadde hjemmeoppgave i norsk hver fjortende dag, i tysk og engelsk en gang i uken, og i matematikk en eller to ganger i uken. Man måtte således være flittig for å kunne følge med. Allikevel har jeg det inntrykk at vi ikke arbeidet under så stort press som det sies at ungdommen gjör idag. Stort sett sto vi på god fot med våre lærere selv om de var strenge og forlangte disiplin. Det vanket jo spanskreir fra tid til annen, men dette ble kun brukt i grovere tilfeller, sola når noen hadde skulket skolen eller gjort særlig slemme streker. Da måtte synderen på lærerværelset og fikk en ganske kraftig omgang med spanskröret. Inntil 6. middelskoleklasse var vi bare gutter i klassen, men da fikk den en tilvekst av seks unge piker fra den höyere pikeskole. Det var pene piker i lange kjoler, to med fletter og fire med oppsatt hår. Vi likte svært godt den nye tilvekst. Det var jo nettopp på denne tid vi begynte å interessere oss for piker. Vi bestrebet oss nå mere på å være höflige, og tonen i klassen ble betydelig forbedret. Respekten for det svake kjönn var nok adskillig större enn den er blant nutidens unge menn. Ville vi invitere med oss en ung pike på et eller annet, en seiltur f. eks., måtte vi först presentere oss i hennes hjem og drikke en kopp kaffe eller lignende med hennes foreldre. Et viktig ledd i vår oppdragelse var danseskolen. Til Larvik kom det hvert år en dansk danselærerinne som holdt dansekurser i byene vestover i rekkefölge. Hun het frk. Pengel - en meget pen og stilig dane, som hadde vært danselærerinne ved Det kongelige Teater i Köbenhavn. Förste gang jeg gikk hos henne var i 1869. Undervisningen foregikk i en större sal i Festiviteten. Vi kunne vel være ca. 20 barn i alderen fra 5 til 8 år. Fröken Pengel snakket pære dansk, så det var ikke alltid så lett å forstå henne. En venninne av henne hjalp til med undervisningen, og spilte piano når vi var kommet så langt at vi kunne danse efter musikk. Först lærte vi å gå pent, så å bukke hövisk og til slutt å engasjere en dane til dans. Fröken Pengel var övelsesobjektet, og en efter en måtte vi avlegge vårt beste bukk, hvorefter hun gjorde et dypt kompliment ledsaget av et kokett blikk på kavaleren. Så ti1böd vi henne armen og scenen var avsluttet. Jeg måtte snu meg til siden og fnise, så latterlig synes jeg det hele var. Så lærte vi polka, masurka og reinlender og til slutt menuett, men den ble det aldrig noen greie på, den var for vanskelig. Da jeg var 12 år gikk jeg igjen på fröken Pengels danseskole. Undervisningen foregikk som tidligere, men nu lærte vi to ualminnelig morsomme danser, lanciers og française. Lanciers var særlig morsom. Det var carré med 4 par, og dansen besto av 8 forskjellige turer efter musikk, en kommanderte, og da gjaldt det å ha en hyggelig dame og en hyggelig carré. Når vi visste at det skulle danses Laciers på et ball, var vi tidlig ute for å prove å sikre oss den partner vi likte best. Fraçaise var noe lignende, roen her var det ca. 4 par på begge kortsidene og ca. 10 par å begge langsidene. Her var det også en som kommanderte turene, og til slutt ble det dannet kjeder, og da gjaldt det å begynne med den riktige hånden, ellers ble det surr over hele linjen. Vi var meget interessert i sport. I middelskolen startet vi en idrettsforening, hvor vi drev med sköytelöp, ski og fotball. Foreningen hadde 15-20 medlemmer. Kontingenten var lav, så det ble et stort inngrep i kassabeholdningen da vi, efter lenge å ha klart oss med en "filleball', gikk til innkjöp av en ordentlig fotball. Sköytesporten 4

var meget populær, og vi hadde er. utmerket sköytebane på det store Farrisvannet. Vi feiet banen regelmessig så vi nesten hele vinteren kunne lage kunstlöp- og lengdelöpskonkurranser med andre sköyteklubber i distriktet. Det var ganske stor tilströmming av publikum ved disse stevner, og foreningen hadde en velkommen inntekt av inngangsbillettene. Når det gjaldt skisport, lå vi nok litt tilbake i Larvik, da det stort sett var, dårlige föreforhold. Skien var den ledende by i distriktet i denne sportsgren. 'Odd'-Skien arrangerte konkurranser hvor telemarkingene dominerte. Hoppbakkene ble anlagt der hvor naturen hadde lagt forholdene best til rette for fart, og hoppene var primitive oppbygninger av sneog bord, så hopplengden ble derefter. Med de dårlige skibindinger av vidje og remmer, senere spanskrör, var det jo vanskelig å få ordentlig styring på skiene både under farten og i hoppet. De forskjellige byene hadde alle sine idrettsforeninger, men disse spilte på langt nær den rolle i bylivet som de gjöir idag. Medlemstallet var for lite og ökonoinien derfor dårlig, slik at det var, vanskelig å arrangere större stevner med deltagelse fra. hele distriktet eller nabobyene. Om forholdene i Larvik ikke lå så vel tilrette for vintersport, hadde vi til gjengjeld om sommeren glimrende anledning til utfoldelse. Larviksfjorden hadde ypperlige badeplasser og blankskurte svaberg, og dessuten hadde kommunen et friluftsbad hvor det yrte av unge og gamle fra tidlig om morgenen til sent på aftenen. Vi måtte riktignok betale 15 öre i inngangspenger, men da hadde vi anledning til å bruke garderobe. Bademester Berntsen var også den eneste i Larvik som underviste i svömming. Også dengang var det alminnelig med konkurransesvömming - langdistansesvömning. Det gjaldt f.eks. å svömme over fjorden og tilbake igjen på kortest mulig tid. Jeg husker jeg var stolt av min söster, Ingrid, satte ny rekord på 27 minutter. I slutten av 1860-årene bodde det ca. 5000 mennesker i Larvik. Innbyggerne hadde kanskje ikke riktig den same fremferd som folk i Sandefjord og Tönsberg. Det var særlig når det kjaldt hvalfangst at disse byer gikk forbi Larvik. Hvalfangstflåten fra Tönsberg og Sandefjord var större og bedre utstyrt enn Larviks, og dette skyldtes nok menn som Svend Foyn, Thor Dahl og andre. Fangsten foregikk dengang i Nord- Atlanteren. Larvik hadde bare to hvalbåter, "Nimrod" og "Fiskeren", som fisket i farvannet omkring Shetland og hadde landstasjon på öya. Det var et yrende liv i byen når hvalfangstflåten mönstret folk om våren og mönstret dem av om hösten. Da gikk det livlig for seg på gater og streder med fyll og slagsmål. For oss gutter, som var tilskuere, var disse dagene uhyre morsomme og spennende. Imidlertid gikk det dårligere med hvalfangsten år for år, og den ble oppgitt som ulönnsom i nittiårene. Larvik hadde et större sagbruk og hövleri, et mindre sagbruk, en tönnefabrikk, et glassverk, et par mekaniske verksteder og to tobakksfabrikker som hovedsakelig laget skråtobakk og derfor ble kalt "tobakksspinneriene". Det var således godt med arbeide for folk, og de ökonomiske forhold var ikke så verst. Riktignok hadde det store sagbruk hvert år en stans på et par måneder på grunn av tömmermangel. Tömmeret var for den störste del fra skogene rundt Farrisvannet, og når dette frös, kunne tömmeret ikke flötes ned til tömmerrennene. "Saga" måtte vente på tömmeret inntil Farrisvannet gikk opp om våren, og under denne stillstand kunne det nok være nokså smått i de mange hjem hvor mann eller kvinne arbeidet på "Saga". 5

Glassverket var en ganske stor bedrift som utelukkende laget ölflasker. Vår hushjelp, Gurine, var gift med en arbeider på glassverket, og takket vere "Joel Glasspuster" fikk jeg en eftermiddag lov til å titte inn der. Jeg minnes ennu det farverike, resten uhyggelige synet. Det store karet med flytende glass, varmen fra ovnen, de sotete arbeiderne med bare overkropper. De hadde en slags lur av jern, noe i likhet med den som brukes på setra for å lokke kuene, og denne luren stakk de ned i beholderen med det halvflytende glass. De fikk en passe klatt til å henge på luren og blåste så med sine lungers fulle kraft glasset ut av luren hvor det tok forn med svingninger og dreininger, og til slutt sto det en ferdig flaske på gulvet. Jeg synes det hele var som et eventyr, og glasspusterne ble stående for meg som de reneste tryllekunstnere. Byens borgere var stort sett hyggelige og rolige mennesker som passet sitt kjöpmannsskap og sine ambisjoner på en fornuftig måte. Noen særlige rike folk fantes neppe i Larvik på denne tiden, men kanskje heller ingen virkelige fattige. En viss forskjell på folk var det jo selvfölgelig. Det var politimesteren, sorenskriveren og byfogden som likesom var toppen av borgerskapet. Omkring disse stod så en gruppe av byens 3 sakförere, de 3 legene og presten, som imidlertid ikke deltok i byens politiske eller kulturelle liv, men holdt seg til sin menighet. Om söndagen og i begravelser gikk mannfolkene med flosshatt, mens banksjefen, Gustav Iversen, som i sin ungdom hadde vært utenlands, brukte flosshatt også til hverdags. Det var imidlertid to familier som hva rikdom og innflytelse angår, kom i en annen kategori enn den alminnelige i Larvik. Det var familien Treschow på Fritzöehus og familien Knutzon på Brunla gård i drunlanes. Kammerherre Fritz Treschow kan jeg godt huske. Han var meget rik og en grand-seigneur. Han eiet det meste av distriktet omkring Farrisvannet og langt opp til Slemdal. Han hadde skoger og eiendommer med husmenn både i Hedrum, Lardal og andre steder. Treschows slott, Fritzöehus, var en severdighet med 30-40 værelser, kostbare malerisamlinger og en eventyrlig vakker park med marmorskulpturer av Amor og Psyke og andre greske guder og gudinner. Kammerherre Treschow hadde stor interesse for Langestrands kirke, den av Larviks to kirker som han sognet til. Han kom hyppig til kirken, hvor han hadde sin egen stol. han betalte blandt annet det lille kirkekor som forövrig min mor fikk istand da hun ble organist i kirken, og i 1903 bekostet han en ganske omfattende restaurasjon av kirken og forandring av prekestol, döpetont og altertavle. Han forærte kirken en kopi av Leonardo da Vinci's "Nattverden", utfört av Christian Krogh. Treschow eiet en öy utenfor Larvik hvor han oppdrettet harer og fasaner. Jeg kan godt huske at kong Oscar II var invitert til harejakt på Malmöya så sent som i 1895. Da var det stor stas i byen med musikk og flagging. Dagen efter jakten ble harene solgt for 20 öre stykket hos Mikael Jörgensens enke, men jeg husker min mor mente det ville være rimelig at harene var blitt gitt til fattigfolk gratis. Den gang var kammerherre Treschow i Persia for å overlevere sjahen en orden fra Oscar II. Da man spurte ham efter hjemkomsten hvordan han hadde klart seg med den bevilgning Staten hadde ydet til reisen, svarte han at det akkurat hadde rukket til drikkepenger. Kammerherre Knutzon til Brunla gård levet stille og rolig og drev sin gård på beste måte som en rnönstergård. Med hensyn til politikk så hadde jeg som barn naturligvis liten forståelse av dette. Av samtaler mellom far og mor forsto jeg imidlertid at det var noe som het höyremenn og 6

noe som het venstremenn, og når far engang i måneden hadde sitt 1'hombrelag, ble det snakket politikk, og disse betegnelser kom stadig frem under diskusjonen. Jeg fikk det inntrykk at venstremenn måtte være noen stygge mennesker. Vår rektor på skolen var venstremann, Jeg husker en dag at han da vi kom ut fra skolen, hadde hengt opp det "rene" norske flagg på flaggstangen i hagen - dette var i 1895. Da ble det skrik og skrål, for også blant guttene var det höyremenn og venstremenn. Noen begynte å kaste sten på flagget, men de ble tatt av pedellen og fört til lærerværelset. Det ble forövrig et slagsmål mellom höyregutter og venstregutter, og da höyreguttene var i majoritet, ble det adskillige blå öyne for motstanderne. Senere vaiet flagget fra rektors flaggstang uten at det ble noe leven av det. Larvik var en konservativ by. Ordföreren og de fleste medlemmer av bystyret var höyremenn. Jeg husker imidlertid at det litt efter litt ble adskillig forandring i sammensetningen av bystyret idet flere sosialister kom med. Disse ga anledning til ganske heftige diskusjoner i bystyret, og min mor som var meget fordomsfri dame, moret seg over innleggene av lærer Ingvaldsen når hun leste referatene i "Amtstidende". Foruten disse politiske partier, grunnet avholdfolket et eget parti som fikk stor tilslutning fra alle samunnslag, særlig efter at en ung overrettssakförer, Lars Abrahamsen, var kommet til byen. Sammen med sin hustru gikk han sterkt inn for avholdsbevegelsen, og ivret for den i skrift og tale. I Larvik ble brennvin solgt av Larvik Brennvinssamlag, som hadde konsesjon av Staten og som foruten vanlig butikk hadde et lite utskjenkningssted hvor akevitt ble solgt for 15 öre glasset. Tilsynelatende var det smått stell med edrueligheten i Larvik på den tid, og svært mange ville ha samlaget fjernet. Det ble voldsom agitasjon for og imot nedleggelsen, og i 1897 ble det foretatt en folkeavstemning, men det lyktes ikke for avholdsfolket, så samlaget ble bestående. Lars Abrahamsen gjorde imidlertid meget for å bedre edrueligneten, og avholdsfolket stilte en egen liste til stortingsvalet med Lars Abrahmsen som representant. De seiret ved valget, og Lars Abrahamsen kom på Stortinget. Han ble senere statsråd og var en dyktig mann for avholdsbevegelsen. 17. mai var i Larvik som alle andre steder en stor festdag. Barnetoget gikk fra skolen til Torvet og videre til Bökeskogen hvor en lærer holdt tale for dagen. Efterpå drakk vi brus og spiste kaker i en av de to restaurantene i skogen. Om efterrniddagen gikk borgertoget av stabelen. Alle byens foreninger samlet seg under sine respektive faner og spaserte med borgermusikken i spissen til Bökeskogen. Ordföreren holdt en tale, og efterpå samlet familiene seg rundt de mange bord som restaurantene hadde plasert på hyggelige steder, og eftermiddagen forlöp i familieidyll. Imidlertid var det stort salg av öl - hele bayere- og 6 flasker var en vanlig bestilling pr. bord. Efterhånden steg således gleden faretruende, og det var ikke fritt for at det var adskillige som prövet kreftene tross kvinnelig intervensjon. Festen var slutt kl. 8, og det borgertog som vaklet hjemover igjen, minnet ikke nevneverdig om det som så stolt hadde marsjert ut av byen noen timer tidligere. Det var alltid noen som ikke hadde fått gjort opp sine mellomværender og sluttoppgjörene foregikk da gjerne på torvet utover aftenen. 7

Min far kom fra Voss, hvor bestefar var sorenskriver. Efter å ha tatt juridicum, nedsatte han seg i Larvik som overrettssakförer. Mor var fra Trondheim, og hennes far var innflyttet fra Schleswig-Holstein. Vi var til å begynne med en liten, koselig familie, hvor far og mor hadde tid til å ta seg av ungene og lære oss å bli velopdragne barn som kunne sitte pent ved bordet, kle på seg og vaske seg uten hjelp. Imidlertid vokste familien faretruende fort, idet den hvert år ble velsignet med en ny tilvekst, så da jeg var 9 år, var vi hele 7 barn. Vi bodde i et stort hus like ved torvet i en rommelig leilighet i 2. etasje. Vi hadde to store stuer foruten spisestue, fars og mors soveværelse og barneværelset. I fars og mors soveværelse sto også to barnesenger. Bestestuen var et stort, lyst hjörneværelse. Det var pent möblert med fire armstoler med rödt plysjtrekk omkring et ganmelt rundt mahognybord fra fars hjem. Der sto mors piano, notestativet og pianokrakken og et gammelt skap med glassruter som inneholdt små ting av sölv, penere porselenssaker, nips etc., ting som også stammet fra Skrivergården. På veggene hang flere vakre malerier, og gulvet var dekket av et brysselteppe. Dette værelset sto på stas, og det ble ikke fyrt opp i kakkelovnen uten at vi hadde gjester. I dagligstuen var det også pent og hyggelig med noen bekvemme stoler, sofa og bokskapet fylt av böker, for far og mor var ivrige lesere og fulgte godt.ned i det som ble utgitt, også av tysk og engelsk litteratur. Det var stadig en begivenhet hjemme når Ibsen sendte ut ett nytt drama. Det var ved en slik anledning at en av fars venner, som hadde det nokså smått med penger, sa til sin kone: "Du Anna, skal vi slöyfe kjöttkakene til söndag og heller kjöpe 'Hedda Gabler'?" Både :nin eldre bror og jeg ble tidlig ivrige lesere, og jeg husker hvordan vi slukte böker som 'Urskogens dötre' og Eugene Sue's böker om den franske revolusjon, og det var ikke fritt for at vi listet oss til å ta böker fra bokskapet uten lov. Alle værelsene våre ble opplyst med petroleumslamper. Det var hengelamper, vegglanper og stålamper. I bestestuen var lampen særlig flott. Den hang fra kroken i taket i fire messingkjeder med forskjellige slags rosetter og var forsynt med en fin glasskuppel som forsterket lyset fra lampen. Den hadde en rund veke med et digert lampeglass som gikk opp gjennom kuppelen. Det var et viktig arbeide å holde lampene i orden, pusse lampeglassene, trimme veken o.s.v. så mor foretrakk å gjöre dette selv, for vanstelte lamper ga dårlig lys, lukt og sprukne lampeglass. Fra vinduene våre kunne vi se ned på torvet hvor det stadig skjedde et eller annet, og særlig hver fredag som det var torvdag. Da kon böndene fra Hedrum, Tjölling og Lardal til byen rned sine varer, og da gikk det livlig for seg. Jeg fikk mang en gang være med mor for å gjöre innkjdp og gå fra den ene vogn eller bod til den andre. Ja, da var det meget å se og hore. Men morsomst var det når björnejegeren Nicolaysen, kom til torvs med varene sine. Jeg husker så godt den karen i dobbeltspent Nansentröye og med brune 1ærgamasjer om leggene. Nicolaysen hadde en liten jordflekk i Hedrum og levet av jakt og fiske. Han kom til byen ned harer, årfugl og tiur, jerper, og annet fuglevilt, örret og laks og en og annen björnestek. Det var nesten ned ærefrykt jeg glodde på den lange, kraftige mannen med den svarte barten, den krumme nesen og skinnluen rned öreklaffer som viftet omkring ansiktet hans når han ivrig fortalte 8

kjöpelystne om sine opplevelser på jakt og fiske. Böndene satte sine hester inn hos handelsmann Petter Prebensen hvor de også kunne stalle opp sine hester til de ut på eftermiddagen skulle hjemover igjen. Mange hadde nok vært en tur innom samlagets skjenkestue i löpet av formddagen og var i temmelig opplivet stemning da de dro tilbake til landet. Petter Prebensen var ungkar og litt av en særling. Han hadde en stor, röd nese, og ble gjerne kalt Petter Portvin. Han drev særlig med byttehandel - jordbruksvarer mot kaffe, salt, töyer, hesteskosöm og lignende. I Larvik var det meget alminnelig at folk i sommertiden reiste på landet, så i sommermånedene var byen meget stille. Man fikk væerelser hos slekt og venner ved sjöen eller på landet mot en meget rimelig leie. Til gjengjeld hjalp byfolkene til under höyonna, med potetopptagning, bærplukking o,s.v. Vertsfolkene installerte seg i denne tid i primitive rom, i uthuset, bryggerhuset eller hvor det kunne skaffes plass. Ved Larvik fantes det en rekke gamle steder langs den gamle, smalsporede vestbanen nær Löve stasjon. Det var gode togforbindelser så de arbeidende kunne komme tidlig til byen til sine arbeidsplasser, og tilbake i god tid om eftermiddagen for å være sammen ned familien. Det fantes jo ikke dengang biler eller busser, og en sykkel var et nokså sjeldent syn. Min far hadde en såkalt velociped med et stort hjul foran og et ganske lite bak, og hans oppvisning på torvet ned denne sykkel tilkalte mange nysgjerrige. Far satt höyt oppe i luften, syntes jeg, på et sete plasert på det store hjulet. Jeg har det inntrykk at sommerene dengang var lengre og bedre enn de har vært i de siste 20 år, Vi levet et sunt og morsomt liv på landet, med god anledning til badning, båtturer og fiske både i ferskvanta og i sjöen. Det var brunstekta, fornöyde mennesker som vendte tilbake til byen ved skolens begynnelse i midten av august. Vår familie tilbragte sommeren på en bondegård i Nevlunghavn som ligger ca. 15 km fra Larvik. Min far hadde gjort en avtale med en gårdbruker og hos ham fått leie en stor stue, et kammers og kjökken. Vi reiste dit allerede för skolen var slutt. Bonden kom med hest og höyvogn for å hente oss. Vognen ble stappet full med forskjellig husgeråd, sengeklær etc., og så ble vi barna plasert på toppen av lasset. Vi satt der som srnå forbrytere bak sprinklene, og jeg må tilstå at jeg syntes det var flaut når vi på veien ut av byen mötte skolekamerater i vårt lite standsmessige kjöretöy. Vi tilbragte sorglöse barneår i en lykkelig familie i gode, sosiale forhold. Min fars sakförerforretning innbragte nok til å gi vår store familie en god levestandard. Men så kom ulykken som lyn fra klar himmel. Den bragte sorg og fortvilelse i vårt hjem og store ökonomiske vanskeligheter far döde den 2. september 1892. Han var en ivrig seiler og elsket båter og sjöen. Om sommeren tilbragte han meget av sin fritid i seilbåt på fjorden og på turer til Nevlunghavn for å besöke familien. Min mor var alt annet enn glad i disse seilturene. Hun gikk stadig i redsel når hun visste far var på vei utover til oss. Da speidet hun fra haugen på Oddane utover sjöen for å se efter seil, når det bar mot den tiden da hun kunne vente ham, og stor var gleden når hun oppdaget båten. Mis far hadde sommeren 1892 anskaffet seg en fin seilbåt som han var meget stolt av. "Florisell" het båten. Det var en slags spissgatter med lang hekk. Den hadde kahytt 9

med solid kappe som kunne dekket halve kahytten. Denne kahytt med halv kappe eller tak bidro imidlertid til ulykken da den i höy sjögang lett fyltes med vann og dermed ga båten ekstra vekt i tillegg til jernballasten i båtens bunn. En dag efter at vi hadde flyttet tilbake til byen efter sommerferien, ville far ta en seiltur til Nevlunghavn for å fiske. Foruten min bror Nils, den eldste, meg selv og lille Thorbjörn, som var ca. 4 år, skulle fars venn, sakförer Breder, være med på turen. Mor skulle besöke noen venner för hun gikk ned til båten, og jeg ble med henne. Vi kom derfor litt senere enn de andre, og far var ivrig efter å komme avgårde. Plutselig fikk jeg den ide at jeg ikke ville være med, noe som ble tatt ille opp av far. Men da mor gikk i forbönn for meg, fikk jeg lov til å bli hjemme, noe som sannsynligvis reddet mitt liv. Det var meget frisk bris fra syd-vest, og båten var snart ute av syne. Nils fortalte senere at vinden öket svært i löpet av eftermiddagen. Det var höy sjö, og da de skulle runde Rakkebåene utenfor Stavern, så det så ille ut at far besluttet å avbryte turen og sette kursen mot Larvik igjen. Under kuvendingen fikk storseilet for meget vind, båten kantret, kahytten fyltes med vann, og båten sank i löpet av noen minutter. Lille Thorbjörn gikk ned med båten, mens far, Nils og sakförer Breder forsökte å holde seg flytende inntil hjelp kunne komme, kanskje fra Stavern. Min far klarte ikke å holde seg oppe, men de to andre holdt seg flytende på redningsbelter i 3 kvarter. De ble tatt opp av en fisker som tilfeldigvis kom forbi, og bragt til Stavern. Det var neste morgen, söndag den 3. september 1892 at min mor fikk melding om den forferdelige ulykken. Vi barn hadde nettopp spist frokost, mor gikk omkring og stelte med blomstene og plantene, pratet med oss barna og piken og var rolig og tilfreds som ellers. Men kl. 9.30 ringte det plutselig på entredören, og mor gikk for å lukke opp. Nysgjerrig som jeg var, fulgte jeg med henne for å se hvem det var som ville besöke oss på denne usedvanlige tid. Å, hvor klart dette öyeblikket står for meg. Utenfor sto fru pastor Smith (biskop Johannes Smiths mor) og en av mors beste venninner, fru Björck. Mor skjönte straks at noe alvorlig var hendt for hun strakte hendene bedende mot de to damer og ropte: "Hva er det som har skjedd?" Hun bröt fullstendig sammen under den tragiske beretning, jamret og gråt. Vi barna og Gurine prövet å tröste henne så godt vi kunne. Vi skjönte ikke rekkevidden av det som var hendt. Det verste for oss var å se vår kjære mor så ulykkelig. Det var förste gang vi så henne gråte. Like för de to damer kom med dödsbudskapet, hendte det noe merkelig: Fra dagligstuen hörte vi noe falle i gulvet og bli knust. Det viste seg å være fars yndlingspipe, en nydelig pipe med blomstermalt porselenshode og den vakreste snor med dusker og perler, som lå der, i tusen knas. Det skulle altså snart vise seg at eieren ikke mer kom til å få bruk for pipen, og denne hendelse sammen med den underlige innskytelse jeg hadde fatt dagen för - at jeg ikke ville bli med på seilturen - har fått meg til å tro på varsler og til å forstå at det finnes ting mellom himmel og jord som vi mennesker ikke kan finne noen rimelig forklaring på. Sorgen og tanken på fremtiden ble for meget for mors krefter. Hun ble alvorlig syk, og det sto om hennes liv i mange uker. Hun hadde höy feber, gråt og ynket seg, men hun 10

smilte til oss når vi fikk avlegge et kort besök i sykeværelset, hvor gardinene var rullet ned, og nattlampen brant hele dögnet. En sykesöster stelte med henne den förste tiden, men så kom tante Dikke, mors halvsöster, flyttende fra Oslo hvor hun pleiet og passet en gammel slektning. Tante Dikke, som vi kjente fra korte besök i Larvik, ble som en mor nr. 2 for oss. Hun var også et usedvanlig menneske, from og snild, og dyktig i sykepleie, husstell, söm og alle ting som min mor kunne trenge assistanse til i den vanskelige tiden som skulle komme. Takket være tante Dikkes pleie og omsorg, kom mor forholdsvis fort til krefter igjen. I februar 1893 fikk mor sitt siste barn, 5 måneder efter fars död. Hun var da 34 år gammel og hadde 7 barn å forsörge. Det var jo dengang ikke noe som het barnetrygd eller morstrygd. Heldigvis hadde far en livspolise på 3000 kroner og ca. 2000 kroner i sparepenger, men hun måtte jo snarest mulig finne på noe som kunne bringe inntekter. Utpå vårparten, da mor var helt frisk igjen, hadde hun lagt sin plan sammen med tante Dikke. Mor skulle reise til Hamburg, hvor hun kunne bo hos noen slektninger og gjennomgå et kursus i tilskjæring og kjolesöm, for siden å begynne med systue hjemme i Larvik. Tante Dikke skulle sörge for oss mens mor var i Tyskland. Avskjedens dag kom, mor forsökte å se glad ut da hun sa adjö til oss, men hun var ulykkelig over å måtte reise fra oss og begynne på en ny og ukjent livsbane. Efter 6 måneder var mor hjemme hos oss igjen. Nu ble bestestuen forvandlet til systue, mens dagligstuen ble brukt til pröverom. Hun ansatte to syersker, og det viste seg å være nok å gjöre. Mor arbeidet på systuen, nesten uten avbrytelser fra kl. 9 til 18, og mange ganger ble det overtid. Men min mor var alltid fornöyd og blid. Ihvertfall kunne en ikke merke at hun var bekymret for fremtiden tiltross for alt det slit hun hadde for å skaffe de nödvendige inntekter. Min mor fant tröst og hjelp i Guds ord og bönn. Vi elsket henne. Hun var alltid snild og kjærlig. Om aftenen gikk hun fra seng til seng og leste aftenbönn med oss: "Nu lukker seg ditt öye-------", og vi nektet å legge oss til å sove för det var gjort. Larvik var i nittiårene meget kjent for sitt kurbad. Grunnleggeren av badet var den kjente overlege, doktor Holm. Med stor dyktighet greide han å gjöre badet kjent som kursted for reumatikere både i Norge, Sverige og Danmark. Badehotellet lå i en vakker park. Bygninger for varmebad, massasje og gymnastikk ble oppfört, og det ble anlagt tennisbane og krokketplass. ketplass. I nærheten ble det oppfört tre hyggelige annekser, Dannebo, Svesia og Finlandia. Det var et meget vakkert sted efter utenlandsk mönster. Foruten doktor Holm selv, hadde badet et par andre leger og flere massörer og sykegymnaster. Kuren var kolde og varme gytjebad. Det ble daglig hentet ny gytje fra Viksfjord. I parken var det drikkefontener med svovel-holdig vann fra Larviks 11

svovelvann-kilde. Det var anlagt vakre spadserveier i og omkring parken, og de store, gamle böketrær sörget for skygge og ro. Tallrike pasienter med reumatiske lidelser fant år om annet veien til Larvik. De kvinnelige badegjester ble efterhvert mors beste kunder. Særlig hadde hun meget arbeide for de danske daner som benyttet oppholdet ved badet til å fornye sin garderobe. Om eftermiddagen vandret Nils og jeg ofte med ferdigbluser og kjoler til mors kunder ved Larvik bad. Hun fikk relativt gode priser, og jeg husker å ha innkassert kr. 3,75 for en bluse, og for en kjole av enkel tfasong fikk hun kr. 5,- - kr. 10,-. Senere ble kjolene litt mere elegante med perlekrager og broderier, snorer etc., og dette betöd höyere priser og bedre fortjeneste. Mor kjöpte sine varer fra Steen og Ström som hun ble en slags kommisjonær for. En gang fikk hun forespörsel derfra om hun ville lage leketöy, det skulle lages sorte pudler og hvite kaniner. Hun tok arbeidet, og vi barna syntes det var morsomt å hjelpe henne. Hun fikk dyrene ferdig klippet i sort grov plysj og hvit filt, samt det nödvendige stry. Å, hvor godt jeg husker disse vinteraftenene omkring det runde bordet i dagligstuen. Vi tre eldste stoppet dyrene. Eftersom stoppen var hard eller lös, fikk dyrene mang en gang litt selsomme former, og vi lo godt når de halvferdige sto der i rekke og rad. Mor fikset dyrene ferdig, de fikk öyne av glassperler og munn av rödt garn, oppstivede öer etc., så de ble de yndigste pudler og de söteste kaniner. Mor hadde mange talenter, og et av dem var at hun kunne uttrykke seg fort og klart på prosa og vers. Manglet musikkforeningen et innlegg i nyttårsrevyen, hjalp mor til med morsomme ting, som alltid gjorde suksess. Hun sendte også inn små fortellinger til Oslo-blader og aviser. Jeg husker spesielt godt en historie hun fikk inn i Morgenbladet, "Ingrid forteller: Dengang jeg gikk meg vill i Hamburg." Det er nesten utrolig hvordan mor fikk tid til alt. Husarbeidet krevet jo også meget arbeide, selv om hun hadde tante Dikke og Gurine og av og til litt ekstra hjelp av to unge piker, Anna og Inga. Jeg husker spesielt et arbeide som hun selv ville utföre. Hver vår skulle alle husets fjærdyner renses og fornyes med ekstra fjær, som hun i årets 1öp hadde samlet i en spesiell sekk. Hver gang vi hadde fjærkre til middag, ble de mykeste fjærene puttet i sekken. Rensingen av dynene foregikk i kjelleren. Bolsteret ble sprettet opp og fjærene kom i bryggepannen over ganske svak varme. Mor rörte omkring i fjærene og efter en stund var de "fluffy" og fine, og prosessen var ferdig. Det er klart at små fjær hvirvlet omkring, og jeg husker at mo)r hadde et spesielt antrekk under dette arbeidet, og et törkle rundt hodet. Så var det å fylle fjærene i bolsteret igjen og skjöte på med nye fjær, og dynene var som nye. Dette må jo ha vert en temmelig tungvint operasjon, men det fantes vel ikke den gang renserier som kunne utföre denslags arbeide. Når mor kunne slappe av efter sin lange arbeidsdag, pleiet hun å sitte ved sin broderramme hvor hun blandt annet filerte gardiner. Tante Dikke leste eventyr, mor filerte, og værelset strålte av hygge og ro. Mor holdt lenge på med noen vakre gardiner til vår egen stue. Imidlertid ble hun tilbudt en så god pris for gardinene av fru kammerherre Knutzon at hun solgte dem, og jeg husker godt hvor glad hun var da hun efter å ha levert gardinene kom hjem med pengene som bragte henne over vanskelighetene for lang tid fremover. Selvom alt mors arbeide skaffet relativt gode inntekter, rakk, det jo bare til det aller nödvendigste, Vi var jo tilsammen 10 mennesker som skulle leve av det hun kunne tjene. Selvfölgelig måtte hun jo ta av den lille formuen når det ble aktuelt med 12

nyanskaffelser, som klær og annet utstyr til oss barn. Ökonomien ble imidlertid bedre da mor i 1895 av kommunestyret ble utnevnt til organist i Langestrands kirke. Mor var meget musikalsk, og spilte utmerket piano. Å spille orgel var imidlertid noe annet, og hun måtte oppholde seg i 3 måneder i Oslo, hvor hun ble undervist av organist Cappelen. Senere korresponderte hun stadig med ham og andre organister, som f. eks. organist Lindemann i Trondheim, om preludier, postludier o.s.v. Mor tjente 600 kroner året på organiststillingen, og for brylluper, begravelser og lingnende fikk hun 2 kroner i ekstrabetaling. Når mor skulle i kirken å spille, ble alltid en av barna med henne for å trekke belgen, og vi så på dette som et höytidelig og ærefullt verv. Mor hadde denne organiststillingen i hele 25 år. Hun arbeidet også i 10 år som bibliotekar ved Larviks Folkebibliotek, men dette var först efter at jeg hadde reist til sjös og blitt selververvende. Som barn var vi for det meste friske og raske, men det hendte jo at huslegen, doktor Salvesen, måtte tilkalles. Doktor Salvesen var en snild og pen mann som vi ikke var redde for. Han 1a öret sitt mot pasientens rygg med de vanlige utrop "Host" og "Pust ut". Man ble så beordret tilsengs og fikk en varm ullklut, dynket i grönn olje på brystet. Når en av oss hadde kikhoste, satte mor et stentöyfat med trekulltjæere under sengen. Det ble rört i tjæren fra tid til annen, det luktet godt, og mor sa at det tok knekken på basillene. Mor hadde forresten mange kjerringråd mot sykdommer av forskjellig slag, f. eks. kjerringrokk mot mavesmerter, salvie-te og kamille-te mot forkjölelse. For å fjerne vorter var behandlingen nokså komplisert, en måtte smöre vorten med en bit fleskesvor, og så grave den ned, helst om natten, og når fleskesvoren var råtnet, skulle vorten være forsvunnet, men jeg tror tante Dikke måtte hjelpe til med litt "Syrevann!'. Tannverk ole stoppet med en vattdott med jod på tannen. Trekning av melketenner var ofte en vanskelig operasjon. En hyssing ble bundet rundt tannen, og var pasienten modig nok, trakk han selv i hyssingen. Ellers ble hyssingen bundet i dörhåndtaket i påvente av at noen skulle åpne dören, og tannen dermed bli rykket 1ös, Når tannen var ute, skulle den kastes inn i ovnen med fölgende utrop: "Mus, mus, gi meg en bentann istedenfor en gulltann". Minst to ganger skulle dette sies. Det var ikke noe som het skoletannlege dengang, men vi fikk lite slikkerier og tannlegeregningene var aldri noe problem hos oss. Lördag var badedag for ungene. Seremonien foregikk på kjökkenet i en trebalje, stor nok til at vi ikke behövet å böye knærne. Gurine var badekone, men hun hadde ofte hjelp av Anna eller Inga. Det var litt av en jobb å gni badeenglene og å fylle nytt, varmt vann i baljen fra kjelen som dampet på komfyren. Det ble sölt adskillig utover gulvet, særlig under den avsluttende akt når Gurine helte vann over hodene på oss for å få sepen ut av håret, så det tok tid å få kjökkeriet i orden igjen, men Gurine og de andre pikene var alltid like muntre og blide. Anna og Inga sluttet hos oss da de giftet seg og fikk barn, men de kom ofte på besök til oss med sine menn eller det siste familietilskudd. Mor var glad i disse besök og hadde alltid en eller annen overraskelse i bakhånd. Vi levet på enkel, men god kost. Til frokost fikk vi oppskåret bröd, ned varm melk og sukker på. Til aftens det samme, men da fikk vi også smörbröd, det var ett stykke 13

"med" og ett "uten", ett med sirup eller mysost og ett bare med smör. Til middag hadde vi for det meste fisk eller fiskemat som mor var ekspert i å lage. En gang i blant vanket det kjöttkaker. De besto av en halv del hestekjött og en halv del flesk og smakte vidunderlig. Men det hendte ikke så skjelden når kontantbeholdningen sviktet, at vi måtte klare oss med havregröt, som middagsmat. Eftersom tiden gikk fikk vi efterhvert våre middelskoleeksamener, og en efter en begynte vi å forlate vårt kjære hjem. Nils dro til Oslo og begynte på den tekniske skole. Jeg og min bror Erling, dro til sjös og for med seilskuter på mange hav. To av mine söstre reiste også hjemmefra i tur og orden; den ene studerte musikk, og den annen gikk Ortopeden. I 1899 mistet vi vår yngste söster, Gertrud. Hun fikk blindtarmbetendelse, som dengang kaltes "mave-betendelse" og döde efter et kort, smertefullt sykeleie. Det fantes jo dengang ikke penicillin eller andre antibiotica. Det var et smertelig tap for mor og alle oss andre. Gertrud var så vakker og söt; vi kalte henne alltid "hjertet vårt". Til slutt var det bare lille Victor Emanuel, den yngste av oss, som var hjemme hos mor. Han var en kjekk kar og var til stor tröst og glede for mor i mange år, da han ble hjemme helt til han hadde tatt artium. Ja, sorgen og gleden de vandrer tilhope, som det heter i salmen, men når jeg nu ser tilbake på mine barndoms- og ungdomsår, står de for meg som sorglöse år, fulle av lyse og gode minner. 14

Forhistorie: Dina mister mora Caroline Margrethe f. Strand i 1857, faren Hans Fredrik Weisert i 1884, mannen Victor Emanuel Tambs og sønnen Torbjørn Tambs i en drukningsulykke i 1892 og dattera Gjertrud pga. sykdom i 1901. Svigerforeldrene Nils Fredrik Severin Tambs og Abrahamine Rolfsen dør i henholdvis 1885 og 1901. Og stemora Emilie f. Arentz dør i 1901. Folketellinga 1900: Familien bor i Larvik, hus 10, krets 10: Sigurds Gate, matrikkel 5, med våningshus og forreningslokale i ett, dessuten en murbygning med bakeri og et trehus med vedskjul etc., 2 etasjer. Dina er enke og gifter seg ikke på ny. Hjemme har hun barna Walter (18) sjømann, Ingrid (16), Gudrun (13) og Erling (12) er i Flensburg, Victor (7). Nils (20) bor i St. Olavs gate 13 i Kristiania, og er elev ved Den tekniske skole i byen. Dina er organist og driver syforretning med syverksted i forretningslokalet. Anna Tollefsen (19) fra Porsgrunn i Bratsberg gjør huslig arbeide hos Dina. Om få år legger Dina ned syforretninga fordi hun får arbeid på biblioteket 3 dager i uka. I tillegg har hun inntekter fra utleie av rom hele året og særlig til badegjæster i juni og juli og er dessuten organist i Langestrand kirke. Guttene i familien penger av og til i hvert fall hjem, mens både Gudrun og Ingrid får tilsendt penger fra Dina, og Victor er skolegutt i lang tid ennå. Annen slekt: Onkel: Jacob Hinrich Weisert 1825 -?, Tyskland Søster: Petronelle Petra Weisert g.m. Jürgensen, Flensburg Halvsøsken: Emil Weisert 1895 g.m. Hilda Carlsson, New Zealand Sønn Egbert 1895-1918 Alfred Ferdinand og Fredrikke Henrikke, ugifte i Kristiania Mor: Margrethe Caroline Strand, død 1857. Ingen søsken av mora vokste opp Stemor: Emilie Arentz 1824 1901 Søsken av stemora: 15

Ukjent halvbror, farens uekte barn med Christine Udleer: Hans Christian Weisert 1850-1930 Søsken av mannen: Hildur Tambs 1850 1931, gift med Paul Bøe 1855 1945, barnløse, Senja og seinere Levanger og Oslo Anna Charlotte Tambs 1850 1926 gift med Nils Jørgen Gregersen 1840 1926 Selma Tambs 1856 1938, ugift Agnes Mathilde Tambs 1856 1926 gift med Kristian P. Moursund 1853 1892: Barn Hans Andreas, Bjarne, Brynjulf og Ranveig Inga Tambs 1857 1942 gift med Ole Drevdahl og med Sverre Fredriksen Brevene er skrevet i Dinas, Gudrun, Nils og Walters og Hilda Carlssons klare handskrift, men det fins avskriftsfeil. Og det fins inkonsekvenser som er søkt beholdt. Bl.a. sniker bolle-åen seg inn av og til rett ved sida av dobbel a hos Dina. Og Dina endrer litt undervegs, brevene er skrevet over nesten 20 år. Hun har dessuten ingen trang til å sette alle punktumene og bruker tankestrek ofte, særlig for å slippe å lage avsnitt: Hun vil fylle de to sidene som hun får sendt for ett frimerke, og hun vil fylle dem helt! Litt overraskende er det at hun bruker både Walter og Valter, Victor og Viktor som navn på sønnene. Seg sjøl omtaler hun som Muff og Gudrun som Guri og Tykka. Flere av dem hun omtaler i brevene har også kallenavn. Spørsmålstegn i parentes markerer noe uforståelig, og ( ) viser at noe er revet vekk, ett av brevene var skadd i kanten ellers er de i meget god stand og med tydelig skrift. 16

Gudruns brev inneholder en del ortografiske feil, spesielt er hun slapp med forskjellen på å og og: : Hun bruker i overkant og, eller & som hun skriver konsekvent. Det spesielle med denne samlinga er naturligvis at den går over lang tid og at mye er skrevet til en datter som stort sett er langt hjemmefra og derfor trenger nyheter fra Larvik. Derfor blir også innholdet såpass interessant. Når det gjelder Dinas klager over dårlig økonomi, er de nok reelle nok, og leseren må nok huske på at hun er aleine med ansvaret for 6 barn. Det gjenspeiler seg også i den hønemorrolla hun inntar, redd for det meste: Hun har mista mann og to barn på tragiske måter, og tre gutter og særlig en og av og til begge jentene befinner seg langt fra Larvik, år etter år, de fleste er til og med i utlandet: Tyskland, England, Frankrike, Danmark, USA. Bekymringen for Erling var nok velbegrunna i og med at han prøvde diverse usikre yrker. Frykten for at Ingrid og Gudrun ikke skulle bli gift, virker komisk i dag, men igjen er den reell nok sett med mors øyne fra tida da kvinner så vidt hadde fått stemmerett. Og bekymringa for Victors helse har sammenheng med at han er den yngste, den siste hun har igjen hjemme. Dina var et skrivende menneske, e, det ser vi lett når vi leser hennes skildringer, om det så er beskrivelser av tåpelige forlovelser, forventede skilsmisser, menn på frierføtter, ballstemninger, kjoler, musikk og markeder eller dødsfall i byen! Og selv om det er personlige skilderier, er de ikke så private at de ikke fortjener å bli lest etter hennes død i 1925. Erling, Gudrun og Ingrid ca. 1960 Sentrale bekjente i Larvik: Familien Breder: Sakfører Breder var med da Victor Emanuel og Thorbjørn Tambs drukna på Rakkebåene 2/9-1892. Breders nevnes også i brevene fra Dina. 17

1900, folketellinga: Prinsens gade, matrikkel 7, Larvik: Jørgen Breder, ugift overretssagfører, født i Fredrikshald 1862 og søstera Alette Breder, født samme sted i 1852, husbestyrerinne. Familien Eckell: 1900, folketellinga: Øvre Torvgade, matrikkel 2, Larvik: Bertha Eckell, enke, manufakturhandler, født i Drammen 1866, og barna Adolph, født 1888, Kristian, født 1894, Sigrid, født 1896, og Harald, født 1898. Familien Kristi Offerdahl: 1900, folketellinga: Sandbrogaden, matrikkel 5, Bergen: Helge Th. Offerdahl, farmaceut, født i Aardal 1855 og Anna, husmor, født på Kongsvinger 1853. Barna var Krsiti, født i Stavanger 1885, og Leonhard, født samme sted 1886. Familien til Dagheid Ludwigsen: 1900, folketellinga: Kongens Gade, matrikkel 14, Larvik: Johan Jørgen Broch Ludwigsen, høiesteretsadvocat, født 1856 i Skien og Hanna Marie, født 1859. Barna Sverre, født 1887 og Dagheid, født 1890, begge i Larvik. Dagheid & Gudrun ca. 1905 Familien Bjørck: 1900, folketellinga: Stor Gade, matrikkel 48, Larvik: Petter Gustaf Georg Bjørck, trælastagent, født 1853 i Sverige og Helena Andrietta, husmor, født samme sted 1857. Barn: Vera, født 1884 i England, og Maria, født 1889, Larvik. Familien Knudsen: Familien Liaaen: Familien Solheim: Stoffet er satt sammen etter mitt forgodtbefinnende, og med mest vekt på min side av familien. Rekkefølgen på en del brev er mitt gjettverk, og kommentaren i kursiv er mine. Forhåpentligvis er det ikke formange feil, verken i avskrift av brevene og i fortolkningene i kommentarene. Feilene som fins, har i alle fall jeg ansvaret for. Storslett, onsdag 19. september 2007. Hans Isdahl (ett av Dinas ca. 25 oldebarn) 18

Brev 1907: (Ingrid har nettopp kommet til Larvik fra København, utenlandsopphold hos tante Marga? Gudrun er i Flensburg. Onkel Jürgensen er svoger av Dina, mannen til Petronelle Petra. Dina driver systue hjemme. Gudrun er forlovet med Trygve.) Udatert forsommeren i 1907(ca.) Kjære Gudrun Tak for Dit kjære Brev Du kan sandelig have Ret i, at jeg er daarlig til at skrive men jeg har det saa strævsomt for Tiden. Jeg faar bare sende Dig nogle Linier for at høre, om Du kan vente med at komme til jeg faar Penge af Eyde den 1 ste. Jeg sendte Ingrid denne Maaned og tenkte at sende Dig de 40 for Juli, for jeg har ingen at sende, uden de jeg faar af de Logerende. Men er det nødvendig, saa ved Du jeg kan faa låne hos Breder jeg skylder Tante Tia en hel Del for Ingrids Ophold, saa jeg faar nok at stræve med fremover. Ingrid kom Søndag Aften hun var ude i et forfærdeligt Veir men Kong Haakon er et støt, godt Skib, saa hun havde ikke følt det saa slemt. Det er vist den billigste Maade at reise paa, Biletten fra Kjbh til Horten koster 17 kr naturligvis paa 2 den Plads det bliver vistnok den greieste rute for Dig ogsaa. Fra Walter fik jeg Brev, han faar ikke Ferier før den 3 die August, da hans Kontorchef skal du at Reise det er forresten noksaa kjækt, for da kan han træffe Trygve her. Trygve er jo paa Moen i 24 Dage, saa han kommer jo ikke hid før i Slutningen af Juli og bliver naturligvis en Maaneds Tid. Bare vi faar lidt pent Veir i Sommer hidintil har vi bare havt Regn og Kulde blir det slig som i Fjor, saa er det sandelig ingen Hygge for Gjæster. Nu er Victor oppe til Middelskolexamen, og han greier det vist rigtig godt trods hans lange Fravær fra Skolen. Nu blir det et studium, hva vi skal finde paa med ham, naar han er konfirmeret i Høst, han er for ung til at komme ind i nogenslags Forretning, saa dersom han kan faa ½ Friplads paa Gymnasiet faar jeg prøve at holde ham der, ialdfald 1 Aar saa han kan blive lidt mer voksen. Jeg havde Brev fra Trygve forleden det blir grulig kosligt at faa lære ham at kjende; han skrev og fortalte at han havde bestemt sig for at fæste Bo paa Tromsø! Det er jo svært langt borte og græsselig langt nordpaa synes jeg men dersom I der kan få et godt Udkomme saa er det jo Hovedsagen. Og alle som har Forstand paa slig siger at det er meget bedre Udsikter for en Sagfører der Nord end her sydpaa, hvor der er saa mange Hunde om hvert eneste lidet Ben. Forresten, naar man dog ikke kan bo i samme By er det næsten ingen Forskjel om man har længere eller kortere Afstand imellem det blir dog at være adskilte fra hinanden. Det er saa morsomt at høre Ingrid fortælle om Marga og alle Barna og alting om dem nu glæder jeg meg til at Du kan fortælle om alle Flensburgerne, naar du kommer. Jeg haaber inderlig at Onkel Jürgensen kommer hitop i Sommer det er saa koselig at faa se ham og Erling haaber saa sikkert at faa træffe ham. Jeg fortalte vel om ham, at han var kommen hjem fattig som en Kirkerotte men tyk og fed og fornøiet og det som bedre var ordentlig og skikkelig og ufordærvet. Nei nu faar jeg sandelig komme mig ind paa Systuen ellers staar hele Geschäften bum fast. Det er rent bedrøvelig at være saa aldeles bundet hele Dagen især nu det skal være Sommer jeg tænker ikke jeg faar meget Glæde af Samværet med mine Gjæster for jeg blir vel saa forkavet at jeg neppe faar Tid til at puste men I faar jo allesammen hjælpe til at underholde hinanden gjensidig. 19

Lev vel og svar snart om Tante og Onkel vil beholde Dig saa længe som til den 2 den Juli da kan du have Pengene. Kjærligst Mor Tilføyet med Ingrids hånd og blyant: Kjære G. Du maa endelig reise med Kong Håkon eller Dronning Maud fra København til Horten. Det er saa billig og godt. De gaar hver onsdag og lørdag saa du maa indrette dig derefter. Aarhus gaar slet ikke mer. Reisen fra Horten til Larvik koster 3 kr omtrent iberegnet at faa tøiet bragt over fra dampbaaden til jernbanestationen. Baaden gaar kl 10 om aftenen fra Købh, men du bør helst komme en dags tid iforveien da du ellers ikke faar billett som maa bestilles paa de forenede Dampskibselskabs kontor saa snart du kommer til byen. Dina, Ingrid & Gudrun ca. 1910 20