naskoiamanna komudagur & & 2001-

Transkript

1 Bandfag EtM í T þ m h naskoiamanna komudagur & & Nefndasvið Alþingis Allsheijamefnd Alþingis Reykjavík 6. júní 2007 r Efni: Umsögn um lagafrumvarp, um breytingu á lögum um Stjórnarráð Islands, nr. 73/1969,1. mál. Bandalag háskólamanna og gerir ekki athugasemd við breytingar á ráðuneytum eða að Hagstofu íslands verði breytt úr ráðuneyti í sjálfstæða stofhun. BHM leggjast hins vegar á móti því að auglýsingaskylda starfa verði afiiumin innan Stjómarráðs íslands. Grunnhugsun bak við auglýsingaskyldu opinberra starfa er að tryggja að hæfasti starfsmaður sé ráðinn í hveiju tilfelli. Jafnframt að gagnsæi sé tryggt við ráðningu opinberra starfsmanna. í meðhöndlun almannafjár, svo sem við ráðningar starfsmanna, eru miklar skyldur lagðar á stjómendur og ekki einungis þarf að tryggja að því sé vel ráðstafað heldur má enginn vafi leika á að svo sé. Bandalagið styður á allan hátt hreyfanleika starfsmanna innan opinbera vinnumarkaðarins og styður að þeim sé auðveldað að afla sér nýrrar reynslu, veita af sinni reynslu og öðlast ný tengsl. Má í því sambandi benda á það að starfsmenn geta fengið leyfi frá störfum til að vinna við erlendar stofiianir og að til eru reglur um skiptidvöl norrænna ríkisstarfsmanna. Einnig er nú í gangi tilraun með tímabundin vistaskipti starfsmanna með þátttöku fjögurra ráðuneyta og undirstofhana þeirra. Með hliðsjón af framangreindu varar BHM við því að afiiema auglýsingaskyldu innan Stjomarráðs íslands og bendir á að engin rök hafa verið færð fyrir því hver sérstaða Stjómarráðsins sé í þessu tilliti og óttast að þetta sé fyrsta skrefið til að afiiema auglýsingaskyldu starfa hjá hinu opinbera. Virðingarfyllst, Siefán Aðalsteinsson, framkvæmdastjóri BHM. HeimilMctoress: Síma r/telephones: Myndsendir/Fax; Netfang / Kennitala/ID no: Borgartúni bhm@bhm.is IS-105 Reykjavík

2 Nefiidasvið Alþingis Allsherjamefnd Austurstræti Reykjavík Alþingi. Erindi nr. Þ föv/ é komudagur 7.fc,2 0 0 f Reykjavík 7. júní 2007 BSRB Efni: Frumvarp til laga um breytingu á lögum um Stjórnarráð íslands, 1. mál. BSRB gerir ekki athugasemdir við breytingar á ráðuneytum eða að Hagstofu íslands verði breytt úr ráðuneyti í sjálfstæða ríkisstofnun, svo fremi breytingamar hafí ekki áhrif á réttindi starfsmanna sem þær varða. BSRB leggst á hinn bóginn alfarið á móti 3. gr. frv. sem felur í sér að afnumin verði sú skylda að auglýsa laus störf innan Stjómarráðsins. BSRB varar við því að hróflað verði við auglýsingaskyldunni og telur mikilvægt að fólki séu gefin jöfn tækifæri til starfa og starfsframa innan Stjómarráðsins. Bandalagið áréttar að markmiðið með starfsauglýsingum er ekki eingöngu að tryggja jöfn tækifæri til starfa og starfsframa heldur einnig að hæfasti einstaklingur sem völ er á hverju sinni verði ráðinn til starfans. Jafnframt telur BSRB mikilvægt að gagnsæi sé viðhaft við ráðningar í störf. Sé þess gætt dregur verulega úr svigrúmi til ómálaefnalegra vinnubragða við ráðningar. BSRB telur afar mikilvægt að ákvarðanir um ráðningar starfsmanna séu sýnilegar og að fólk, jafnt innan Stjómarráðsins sem utan, geti auðveldlega séð hvemig að þeim sé staðið í öllum aðalatriðum. Jafnframt telur bandalagið mjög mikilvægt í þessu samhengi að horft sé til þeirra vama sem þegar eru fyrir hendi til að auka möguleika kvenna og aðkomu þeirra að störfum. Ekki verður annað séð en 3. gr. frv. kollvarpi helstu vömum í þessu efnum. Að þessu leyti, sem og í ýmsum öðrum veigamiklum atriðum er það því niðurstaða BSRB að með frv. þessu sé verið að stíga stórt skref aftur á bak. í 3. gr. frv. er opnað á mjög almenna meðferð við ráðningar í störf og reyndar svo að ógerlegt er að lesa út úr frv. hvemig ráðningarferlið á að fara fram. M.a. má spyrja eftirtaldra spuminga í þessu sambandi: 1) Verður starfsmaður valinn í laust starf án þess að öðrum starfsmönnum Stjómarráðsins sé veitt formlegt tækifæri til að gefa kost á sér til starfsins? 2) Verða laus störf í öllum tilvikum auglýst innan Stjómarráðsins? 3) Verður það matsatriði hverju sinni hvemig staðið skuli að vali starfsmanns, þ.e. hvort aðeins einn tiltekinn komi til greina eða að auglýst verði og þá til hvaða hóps auglýsing eigi að höfða? í þessu saxnhengi er jafnframt rétt að huga grannt að því hvað verði um rökstuðning fyrir stöðuveitingum eftir ráðningarferli á borð við það sem að framan er lýst? Það kemur ekki skýrt fram. Getur einstaklingur sem ekki hefur verið viðraður í stöðu óskað eftir rökstuðningi fyrir flutningi eða ráðningu starfsfélaga? Þá segir í B A N D A L A G S T A R F S M A N N A R Í K I S O B Æ J A G rettisgötu Reykjavík Sími Fax bsrb@ bsrb.is w w w.bsrb.is

3 athugasemd við 3. gr. frv. að gera megi ráð fyrir að í kjölfar lagabreytingar þessarar, hljóti hún samþykki, verði settar reglur innan Stjómarráðsins um það með hvaða hætti eigi að stuðla að auknum hreyfanleika starfsmanna, þar með talið varðandi verklag við auglýsingar starfa. Með hliðsjón af framansögðu varar BSRB við því að afnema auglýsingaskyldu innan Stjómarráðs íslands. Bandalagið óttast að með þessu sé verið að stíga fyrsta skrefið í þá átt að afnema auglýsingaskyldu á störfum hjá hinu opinbera. Sé það virkilega stefna stjómvalda v erður að gera þá lágmarkskröfu að þau marki þá stefnusína einungis að vandlega athuguðu máli, að verklagsreglur verði skýrar og að fullt samráð verði haft við samtök launafólks.

4 FJARMALARAÐUNEYTIÐ DÓMS- OG KIRKJUMÁLARÁÐUNEYTIÐ IÐNAÐAR- OG VIÐSKIPTARÁÐUNEYTI MENNTAMÁLARÁÐUNEYTIÐ Alþingi Erindi nr. Þ 1 3 ^ /5 komudagur 6. b» janúar 2005 Fvrirkomulag tilraunar með tímabundin vistaskipti ríki sstarfsmanna í umfjöllun um málefiii ríkisstarfsmanna og ríkisrekstur hefur oft verið rætt um að æskilegt væri að hreyfanleiki starfsmanna væri meiri innan ríkiskerfísins. Réttarreglur um starfsmenn ríkisins setja ákveðnar skorður við því að unnt sé að hreyfa starfsmenn til í starfí. Einkenni slikra reglna eru m.a. að laus störf skuli auglýst og vera opin öllum þeim sem fullnægja lögmætum skilyrðum. Gildandi réttarreglur fela þó í sér ákveðið svigrúm sem nýta má til tímabundinna vistaskipta. Akveðið hefur verið að ráðast í tímabundið verkefni með þátttöku fjögurra ráðuneyta sem standi í 2-3 ár. Að þeim tíma liðnum verði verkefnið metið og ákvörðun tekin um framhaldið. 1. Hugmyndin í hnotskurn Með tímabundnum vistaskiptum er átt við það að starfsmanni er, i samkomulagi við hann, fengið tímabundið starf eða verkefni hjá annarri ríkisstofnun eða ráðuneyti sem jafnframt hefur samþykkt að taka við starfsmanninum. Starfsmaðurinn snýr að þvi búnu á ný til starfa hjá fyrri stofnun eða ráðuneyti. 2. Fyrirkomulag Vistaskiptin geta að óbreyttu að hámarki staðið i eitt ár. Frumkvæðið getur komið frá starfsmanni eða stjómanda. Ákvörðun um að hreyfa starfsmann er tekin af forstöðumanni þeirrar stofiiunar sem starfsmaður var upphaflega ráðinn til í samkomulagi við hann og þá stofnun sem hann fer til. Hreyfanleiki starfsmanna getur átt sér stað innan sama stjómsýslugeira (málefnasviðs viðkomandi ráðuneytis) eða milli stjómsýslugeira. Hreyfanleikinn þarf ekki að vera bundinn við það að tvær stofnanir skiptist á starfsmönnum, heldur getur einnig verið um að ræða margþættar tilfærslur. Gert er ráð fyrir að starfsmaður sem hreyfist til hafi öðlast ákveðna þekkingu, reynslu og starfsaldur. Slíkt verður að meta hverju sinni en almennt má búast við að starfsmaður þurfí að hafa starfað a.m.k. þijú ár hjá viðkomandi stofnun.

5 3. Nánari útfærsla a) Til hvaða ráðuneyta og stofnana verkefnið tekur: Tilraun með tímabundin vistaskipti er ætlað að standa í allt að þrjú ár. A þeim tíma taka eftirtalin ráðuneyti og undirstofnanir þeirra þátt i verkefninu: Fjármálaráðuneytið og undirstofnanir þess. Iðnaðar- og viðskiptaráðuneyti og undirstofnanir þeirra. Dóms- og kirkjumálaráðuneytið og undirstofnanir þess. Menntamálaráðuneytið og undirstofnanir þess. Ekki er eingöngu gert ráð fyrir að vistaskiptin eigi sér stað milli ráðuneytis og undirstofiianna þess, heldur er gert ráð fyrir að starfsmenn geti einnig færst til annarra ráðuneyta eða undirstofnana þeirra. Þótt verkefnið taki formlega einungis til framangreindra fjögurra ráðuneyta og undirstofnana þeirra er ekki loku fyrir þáð skotið að vistaskipti geti í einstökum tilfellum náð til annarra stofnana ef henta þykir. b) Um stofnun vistaskipta Vistaskipti sem starfsmaður hefúr sjálfúr óskað eftir, eiga sér stað þegar sú stofnun sem hann starfar hjá og sú stofnun sem hann fer til, hafa samþykkt skiptin. Vistaskipti geta einnig átt sér stað að frumkvæði stofiiunar starfsmanns eða annarrar stofnunar, enda liggi fyrir samþykki starfsmanns. Hafi stofnun samþykkt ósk starfsmanns um vistaskipti, getur hún leitað aðstoðar starfsmannaskrifstofú Qármálaráðuneytisins við að finna honum starf hjá annarri stofnun sem þátt tekur í verkefninu. Á meðan á tilraunaverkefhinu stendur skulu þær stofnanir sem þátt taka upplýsa fjármálaráðuneytið þegar vistaskipti hafa átt sér stað. c) Um launakjör starfsmanns á meðan á vistaskipum stendur Gert er ráð fyrir að starfsmenn sem fara til vistaskipta verði í launuðu leyfi firá sinni stofnun eða ráðuneyti á meðan á vistaskiptunum stendur. Hugsanlegur kostnaður sem gæti orðið vegna vistaskiptanna greiðist af þeirri stofnun sem viðkomandi starfsmaður er ráðinn hjá eða eftir nánara samkomulagi stofnana og ráðuneyta hverju sinni. d) Tilkynningar Þegar viðkomcindi ráðuneyti/stofnanir hafa náð samkomulagi um að starfsmaður annars aðilans fari tímabundið í störf hjá hinum, tilkynnir sú stofnun, sem starfsmaður var upphaflega ráðin til, honum um skiptin. Ljósrit tilkynningarinnar skal sent til íjármálaráðuneytisins og þeirrar stofhunar sem starfsmaðurinn fer til. I tilkynningunni skal koma fram hvenær skiptin heíjast og hvenær þeim lýkur. 2

6 4. Um hlutverk fjármálaráðuneytisins Fjármálaráðuneytið heldur utan um fratnkvæmd verkefnisins, metur árangur þess og gerir eftir atvikum tillögu um frekara framhald þess. Ráðuneytið veitir ráðgjöf og aðstoðar þau ráðuneyti og stofnanir sem hyggjast standa að vistaskiptum starfsmanna. Ráðuneytið tekur ekki ákvarðanir um hvort heimila eigi slík vistaskipti og sker ekki úr ágreiningi sem kann að koma upp um firamkvæmd þeirra. 5. Samráðshópur Til þess að tryggja sem best framgang verkefnisins hafa ráðuneytin sett niður sérstakan samráðshóp. Hlutverk hans er einkum að vera sameiginlegur vettvangur ráðuneytanna á meðan á tilrauninni stendur. Hugmyndir og tillögur sem upp koma um fyrirkomulag framkvæmdarinnar eru ræddar og metnar af hópnum. Samráðshópurinn er skipaður eftirtöldum starfsmönnum: Ásta Lára Leósdóttir, fjármálaráðuneytinu: Benedikt Ámason, iðnaðar- og viðskiptaráðuneyti: Kristín Jónsdóttir, menntamálráðuneytinu: Stefán Eiríksson, dóms- og kirkjumálaráðuneytinu: Þórhallur Vilhjálmsson, fjármálaráðuneytinu: 6. Tengiliðir á starfsmannaskrifstofu fjármálaráðuneytisins Tengiliðir við framkvæmd verkefiiisins verða Ásta Lára Leósdóttir og Þórhallur Vilhjálmsson á starfsmannaskrifstofu fjármálaráðuneytisins. Er gert ráð fyrir því að einstakar stofnanir geti haft samband við þau varðandi nánari upplýsingar og aðstoð við undirbúning skiptanna. 3

7 Fj ármálar áðuneytið Alþingi Erindi nr. Þ /3W// komudagur 200 f- Minnisblað Viðtakandi: Páll Þórhallsson, forsætísráðuneyti Sendandi: Sverrir Jónsson, starfsmannaskrifstofu fj ármálaráðuneytis Dagsetning: 5. júní 2007 Efiii: Fjöldi starfsmanna Stjórnarráðsins Fjöldi starfsmanna ráðuneyta Stjómarráðsins, miðað við greidd laun í apríl 2007, er sem hér segir: Ráðunevti (í stafrófsröð) Fjöldi starfsmanna Fiöldi stöðuailda Dóms- og kirkjumálaráðuneyti 37 32,4 Félagsmáiaráðuneyti 32 33,2 Fjármálaráðuneyti 65 64,4 Forsætisráðuneyti 23 21,4 Hagstofa ísiands 81 76,1 Heilbrigðis- og tryggingam.ráðuneyti 51 48,3 Iðnaðarráðuneyti 14 13,1 Landbúnaðarráðuneyti 18 17,1 Menntamálaráðuneyti 75 71,0 Samgönguráðuneyti 24 24,0 Sjáva rútvegsráðu neyti 23 20,9 Umhverfisráðuneyti 29 28,1 Utanríkisráðuneyti ,5 Viðskiptaráðuneyti Samtals, með Hagstofu íslands Samtals, án Hagstofu íslands ,5 Fyrirvari um skekkjur Upplýsingamar eru fengnar úr launavinnslukerfi ríkisins og miðast við útborguð laun þann 1. apríl í tölunum geta verið einstaklingar sem eru verkefiiaráðnir, hafa hætt starfi en fá greiddan uppsagnarfrest og þess háttar. Ef um slík tilvik er að ræða eru þau fá og hafa ekki teljandi áhrif á heildarmyndina. Starfsmenn sem skráðir eru hjá fasteignum forsætisráðuneytis (5) og starfsmenn Rekstrarfélags Stjómarráðsbygginga (8) eru ekki meðtaldir. l

8 Alþingi Erindi nr.þ 12>v/ 2 komudagur &. >. 2öoT Danmörk - ráðuneyti Beskæftigelsesministeriet Fm ansm inisteriet Forsvarsm inisteriet Indenrigs- og Sundhedsm inisteriet Justitsm inisteriet Kirkeministeriet Kulturm inisteriet Miljoministeriet M inisteriet for Familie- og Forbrugeranliggender M inisteriet for Flygtninge, Indvandrere og Integration Ministeriet for Födevarer, Landbrug og Fiskeri M inisteriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling Skattem inisteriet Socialministeriet Statsm inisteriet Transport- og Energiministeriet Udenrigsministeriet Undervisningsministeriet 0konom i- og Erhvervsministeriet Noregur - ráðuneyti Arbeids- o e inkluderingsdepartem entet Bam e- oe likestillingsdepartementet Finansdepartem entet Fiskeri- og kvstdepartem entet Fornvings- oe adm inistrasionsdepartem entet Forsvarsdepartem entet Helse- og om sorgsdepartem entet Ju stis- og politidepartem entet Kommunai- og regionaldepartem entet

9 Kultur- og kirkedepartem entet Kunnskapsdepartem entet Landbruks- og matdepartementet Miliovemdepartementet Nærines- oe handelsdepartem entet Olie- og energidepartementet Sam ferdselsdepartem entet U tenriksdepartem entet

10

11 Danmarks Riges Grundlov med kommentarer Redigeret af Henrik Zahle Jurist- og 0konomforbundets Forlag 1999

12 M Kongen udnævner og afskediger statsministeren og de 0vrige ministre. Han bestemmer deres antal ogforretningemes fordeling imellem dem. Kongens underskrift under de lovgivningen og regeringen vedkommende beslutninger giver disse gyldighed, nár den er ledsaget afen ellerflere ministres underskrift. E nhver minister, som har underskrevet, er ansvarlig for beslutningen. 1. Regeringsdannelsen 2. Personlige betmgelser for at blive udnævnt som minister 3. Forretningemes fordeling mellem minisfrene 4. Kravet om ministerunderskrift (kontrasignatur) Bestemmelsen fastlægger kompetencen tu at udnævne og afskedige ministre samt traeffe bestemmelse om deres arbejdsopgaver. Endvidere opstiller bestemmelsen et krav om ministerunderskrift (kontrasignatur) som gyldighedsbetingelse for kgl. retsakter. Grl. 14, stk. 1 - som affattet ved grundlovsrevisionen i sondrer mellem statsministeren og de avrige ministre. Dette skyldes ifelge Forfatningskommissionen af 1946 emsket om at understrege statsministerens ledende stilling, jf. herved ogsá bestemmelseme i grl. 15, stk. 2,18,32, stk. 2 og 3,38, stk. 1,39 og 42, stk. 4 og Regeringsdannelsen Bestemmelsen fastlægger alene kompetencen til at udnævne og afskedige ministre, men indeholder ingen regler med hensyn til kompetencens ud^velse, herunder hvilken fremgangsmáde der skal falges ved dannelsen af en ny regering. Dette indebærer dog ikke, at regenten er frit stillet med hensyn til udnævnelse af en ny regering. Af grl. 15 felger det sáledes indirekte, at der ikke forfatningsmæssigt kan udnævnes en regering, der má forventes at blive 66

13 rruadt med et mistillidsvotum i Folketinget. Rækkevidden heraf som en retlig begrænsning af udnævnelseskompetencen giver dog anledning til tvivl. Der henvises herom nærmere til kommentaren til 15. Med hensyn til fremgangsmáden i forbindelse med regeringsdannelsen har der i praksis i dette árhundrede udviklet sig visse retningslinier, der dog er præget af de konkrete situationer, der har foreligget. Nogle antager, at der er tale om en praksis, der i kraft af sædvane eller pá anden máde har fáet karakter af retligt bindende regler - eventuelt sáledes at de i givet fald kan hándhæves ved ministeransvar for Rigsretten, jf. Henrik Zahle 1995 bd. 1 s. 184f og 190f. Andre anser disse retningslinier for rent politiske, jf. sáledés Jens Peter Christensen 1990 s. 197fogJargen Albæk Jensen 1997s. 84f. Spergsmálet giver anledning til betydelig tvivl og kan derfor ikke anses for afklaret efter gældende ret. Rétningslinieme - der naturligvis kan variere efter den konkret foreliggende parlamentariske situation - kan sammenfattes pá felgende máde: Proceduren indledes normalt med, at regenten - pá den fungerende statsministers rád - rádferer sig med repræsentanter for de politiske partier, der - eventuelt efter nyvalg - er repræsenteret i Folketinget. Peger repræsentanter for partier, der udgerr et flertal i Folketinget, pá en bestemt person som regeringsleder, vil regenten anmode denne om at sage en riy regering dannet. Hvis ikke der fremkommer et sádant éntydigt rád fra partiledeme, er det blevet almindeligt, at der - afhængigt af hvad den fungerende statsminister efter partiledemmden tilráder - udpeges en forhandlingsleder, der fár et nærmere angivet mandat med hensyn fdl efter forhandling med partieme at unders0ge mulighederne for en regeringsdannelse. Pá baggrund af forhandlingslederens undersagelser overlades det denne at danne en ny regering, eller der sages udpeget en anden forhandlingsledér. I situationer, hvor en klar Lasning ikke tegrier sig, ber regenten - i hvert fald som det klare udgangspunkt - ikke pá egen hánd fcræffe beslutning om det videre forteb, men handle i overensstemmelse med den fungerende statsministers rád. Samme frihed, som tilkommer statsministeren i forbindelse med regeringens sammensætning, gælder med hensyn til at afskedige sável hele regeringen som enkelte ministre. En minister kan nár som helst og uden varsel afskediges af regenten efter statsministerens indstilling. En afskedigelsespligt falger af grl Personlige betingelser for at blive udnævnt som minister Grundloven indeholder ikke bestemmelser, der fastsætter betingelser for at virke som minister, og dette indebærer, at regentens udnævnelseskompetence 67

14 som udgangspunkt er fri. Der kan sáledes hverken generelt eller i forhold til bestemte ministerposter opstilles kvalifikationskrav, som f.eks. at justitsministeren skal være jurist, at kirkeministeren skal være medlem af folkekirken o.s.v. Da der er tale om en grundlovsuxniddelbar kompetence, der er tillagt regeringen (et sákaldt regeringsprærogativ), vil der heller ikke ved lov bindende kunne fastsættes habilitetskrav/f.eks. en erverste aldersgrænse eller krav med hensyn til faglige kvalifikationer. Som nævnt i det foregáende afsnit om regeringsdannelsen falger det af grl. 15, at regenten er afskáret fra at udnævne en regering, som má forventes at blive madt med et mistillidsvotum umiddelbart efter udnævnelsen. Dette gælder tilsvarende, hvor det kun er en enkelt minister, men ikke regeringen som sádan, der má forvente et mistíllidsvotum, f.eks. fordi den págældende er straffet eller tidligere har máttet gá af pá grund af kritik af embedsferrelsen. Herudover har det hidtil været almindeligt antaget, at visse begrænsninger med hensyn til, hvem der kan udnævnes til minister, kan udledes af grl. 27 om tjenestemænd (krav om indfedsret) og 30, jf. 29 om valgbarhed til Folketinget (myndighed, vandel, fast bopæl i riget), jf. Poul Andersen 1954 s. 153, Alf Ross 1980 bd. 1 s. 428 og Max Scnrensen 1973 s Rigtigheden heraf er bestridt af Peter Germer 1995 s. 31. At en minister i hvert fald má have en sádan alder, at den págældende kan drages strafferetligt til ansvar, felger af grl. 13, men det synes naturligt endvidere at kræve myndighed, som er en betingelse for fonnueretlig handleevne. I evrigt er der pá baggrund af Folketingets adgang til i konkrete tilfælde at udtale mistillid næppe tilstrækkeligt grundlag for ved mere eller mindre sikre analogislutninger at opstille yderligere betingelser. 3. Forretningemes fordeling mellem ministrene Grundloven indeholder ikke regler, der nærmere fastlægger de enkelte ministres arbejdsomráder (ressort). Kompetencen hertil er et regeringsprærogativ, der udeves véd kgl. resolution efter indstilling af statsministeren. Det forekommer i betydeligt omfang, at nærmere angivne befejelser i lovgivningen er henlagt til en bestemt minister, f.eks. retsplejelovens 331a, der bemjmdiger justitsministeren til bl.a. at fastsætte regler om indholdet af en ans^gning om fri proces. Sádanne lovregler er gyldige, men har ikke virkning med lovskraft, idet de ikke bindende kan normere udavelsen af den grundlovsumiddelbare kompetence, der f^lger af et regeringsprærogativ. Lovgivningsmagten kan derfor heller ikke bindende normere antallet af ministre. En lovbemyndigelse kan dog efter forarbejdeme være sá konkret knyttet til en 68

15 bestemt fagminister, at kompetencen ikke ved kgl. resolution kan overferes til en anden minister. 4. Kravet om ministerunderskrift (kontrasignatur) Det felger af grl. 13, at regenten er ansvarsfri, og at ansvaret for regeringens ferelse páhviler ministrene. Kravet i 14,3. pkt., hvorefter ministerkontrasignatur er en gyldighedsbetingelse, skal ses pá denne baggrund. Reglen er vel af formel karakter, men gi ver bevismæssig sikkerhed for, hvem der i hvert fald bærer ansvaret for en kongelig resolution. Ogsá en mixúster, der ikke har underskrevet, kan dog pádrage sig ansvar efter almindelige strafferetlige regler om medvirken, jf. ministeransvarlighedslovens 4. Kontrasignaturkravet gælder»de lovgivningen og regeringen vedkommende beslutainger«, og dette udtryk má forstás i vid betydning som omfattende alle kongelige beslutninger som led i statsstyrét. Modsætningsvis kræver regentens rent private dispositioner ikke ministerunderskrift. Afgrænsningen kan i visse tilfælde give anledning til tvivl. Det er i praksis antaget, at ansættelse af hoffets tjenestemænd og ordenstildelinger kan ske uden kontrasignatur. Underskriftskravet gælder endvidere kun retsakter, d.v.s. sproglige tilkendegivelser, der gár ud pá at fremkalde nærmere angivne retsvirkninger, men ikke faktiske hattdtínger, selvom de foreligger i skriftlig form, som f.eks. en tale under et statsbesag. At sádanne dispositioner kræver regeringens forudgáende godkendelse, er en anden sag. Det er normalt vedkommende ressortminister, der kontrasignerer, men principielt kan enhver minister gere det. Udnævnelser og afslcedigelser af ministre kontrasigneres af statsministeren. Grundloven tager ikke stilling til, hvem der skal kontrasignere ved udnævnelse af en ny statsminister eller en ny regering som helhed, men det har i mange ár været praksis> at den tiltrædende statsminister kontrasignerer sável afskedigelsen af den af gáende statsminister som udnævnelsen af sig selv og de evrige ministre. 69

16 Litteratur Om regeringsdannelsen: Jens Peter Christensen: Forfatningsretten og det levende Iiv, 1990, s. 189f. Jergen Albæk Jensen: Pariamentarismens statsretslige betydning, 1997, s. 79f. Peter Germer: Regeringsdannelsen og grundloven, Jur s. 346f. Peter Germer: Statsforfatningsret, 2. udg., 1995, s. 31f Poul Meyer: Rigsdannelsens teknik, i 0konomi og Politik 1967 s. 284f. AlfRoss: Dansk Statsforfatningsret bd. 1,3. udg. ved Ole Espersen, 1980, s. 427f. Max Serensen: Statsforfatningsret, 2. udg. ved Peter Germer, 1973, s. 117f. Henrik Zahle: Dansk forfatningsret bd. 1,2. udg., 1995, s. 73 og 183f. Om konkrete regeringsdannelser henvises navnlig til: Tage Kirsted: Páskekrisen 1920,1968. Tage Kirsted: Regeringskrisen 1957,1964. Tage Kirsted: Regeringen, vi aldrig fík, Holger Hansen: Regeringsdannelsen 1981, Jur s. %f. Holger Hansen: Regeringsdannelsen i september 1987, Jur s. lf. Holger Hansen: Regeringsdannelsen efler folketmgsvalget d. 10. maj 1988, Jur s. 337f. Hotger Hansen: Regermgsskiftet i januar 1993, Jur s. 285f. Jsrrgen AJbæk Jensem Nogle statsretlige spargsmál i forbindelse med regeringsskifte udenvalg, UfR 1993 B s. 176f. Omgrl. 14 i 0vrigthenvises til; Poul Andersen: Dansk Statsforfatningsret, 1954, s. 152f og 169f. Betænkning nr. 312/1962 om ministrenes ansvar m.v. s. 43f. Peter Germer: Statsforfatningsret, 2. udg., 1995, s. 29f og 35f. Asger Lund-Serensen: Statsministeriet og ressortfordelingen i Statsministeriet i 75 ár, 1989, s. 135f. AlfRoss: Dansk Statsforfatningsret bd. 1-2,3. udg, ved Ole Espersen, 1980, s. 428,433f, 447f Og522f; Max Smensen: Statsforfatningsret, 2. udg. ved Peter Germer, 1973, s. 64f og 122f. Hettrik Zahle: Dansk forfatningsret bd. 1,2. udg., 1995, s. 341f og bd. 2,2. udg., 1996, s. 41f og 244. Der henvises endvidere til litteraturoversigten til grl. 15. Foraibejder Beretning om Forhandlingeme paa Rigsdagen sp. 33,1486, , og Betaenkning nr. 66/1953 afgivet af Forfatningskommissionen af 1946 s. 29.

17 Jngen minister kan forblive i sit embede, efter at folketinget har udtalt sin mistillid til ham Stk. 2. Udtaler folketinget sin mistillid til statsministeren, skal denne begære ministeriets afsked, medmindre nyvalg udskrives. Et ministerium, som har f&et et mistillidsvotum, éller som har begæret sin afsked, fungerer, indtil et nyt ministerium er udnævnt. Fungerende ministre kan i deres embede kun foretage sig, hvad der er fom^dent til embedsforretningemes uforstyrrede férelse. 1. Historisk introduktíon 2. Mistillid til statsministeren 3. Mistillid til enkeltministre 4. Forretningsministerier 5. Regermgsdannelse 1. Historisk introduktion Hvis regeringen i sin politiske sammensætning er afhængig af parlamentets politiske flertal, betegnes det politiske system som parlamentarisk. Spergsmálet om parlamentarisme herer til blandt de mest omstridte i dansk forfa tningshistorie. Efter vedtagelsen af den farste grundlov i 1849 var situationen báde formelt og reelt den, at kongen selvstændigt valgte sine ministre uden i den forbindelse at tage hensyn til flertallet i (spedelt) Folketinget. Pá grund af den privilegerede valgret til Landstinget opstod imidlertid hurtigt efter forfatrtingsrevisionen i 1866 den situation, at det politiske flertal i Folketinget og Landstinget var forskelligt, idet Venstre i 1870 opnáede flertal i Folketinget, mens det senere H0jre beholdt flertallet i Landstinget. Kongen udnævnte vedvarende regeringer, der baserede sig pá Landstingets flertal, mens Venstre krævede, at der indfartes parlamentarisme gennem udriævnelse af regeringer med udgangspunkt i Folketingets flertal. Denne strid farte til den velkendte 71

18

19 Johs. Andenæs Statsforfatningen i Norge Áttende utgave Tano Aschehoug Oslo 1998

20 138 Statsmaktene rádet ogsá i dette tufelle forestá rikets bestyrelse som regentskap. De samme regler gjelder nár Kongen er for syk til á vareta regjeringen. Som sykdom má en ogsá regne ándssl0vhet og sinnssykdom. IV. Arvef0lgen. Bestemmelser om arvef0lgen er gitt i grl. 6. Inntil en grunnlovsendring i 1990 var det bare menn som hadde arverett til tronen. Regjerende dronninger var utelukket. Ved grunnlovsendringen i 1990 ble kvinner og menn i prinsippet likestilt. Men den nye 6 har i siste ledd en overgangsbestemmelse som medf0rer at kronprins Haakon Magnus beholder stillingen som nærmeste tronarvijig etter sin far, kong Harald. Skulle Haakon Magnus d0 uten á etterlate seg noen livsarving, vil prinsesse Mðrtha Louise (eller hennes bam) overta tronen. Er kongestammen utd0dd, tilkommer det Stortinget á velge ny konge eller dronning ( 48). I mellomtiden fungerer statsrádet som regentskap. Valg av etterf0lger kan ogsá finne sted mens den tidligere konge enná Iever, sáfremt det ikke er noen arveberettiget prins eller prinsesse; men i sá fall bare pá Kongens egét initiativ ( 7). 23! STATSRÁDET (REGJERINGEN) I. Statsrádets organisasjon. Ved Kongens side stár etter grunnlovens 12 et statsrád av stemmeberettigede norske borgere. Det skal bestá av en statsminister og minst syv andre medlemmer. Noen grense oppad for antallet setter grunnloven ikke. Tidligere ble det krevd at en statsrád skulle ha fylt 30 ár, men dette krav ble sl0ýfet ved en endring av 12 i Hver statsrád styrer som regel et departement. Opp til den annen verdenskrig styrte ogsá statsministeren et departement; senere har han vært fritatt for det for á kunne ofre seg for arbeidet som regjeringens sjef. Av statsrádets medlemmer skal over halvparten bekjenne seg til statens offentlige religion, det vil si de má være medlemmer av statskirken ( 12, 2. ledd). Statsráder som ikke bekjenner seg til statens offentlige religion, deltar ikke i behandlingen av saker som angár statskirken ( 27,2. ledd). Disse bestemmelsene har sammenheng med regelen i 4 om Kongens plikt til á beskytte den evangelisk-lutherske religion og 16 som gj0r ham til leder for statskirken.

21 $ v * ' 23. Statsrádet (regjeringen) 139 w; f t Til á ta sete i statsrádet kan Kongen ved overordentlige leiligheter, for- Ij uten statsrádets sedvanlige medlemmer, tilkalle andre norske borgere, bare j iikkenoem edlem av Stortinget( 12,3. ledd, 2.punktam). Utelukkelsen av 'iíy Stortingets medlemmer er et ledd i den atskillelse av statsmaktene som 'Í# grunnloven tok sikte pá. Adgangen til á konstituere medlemmer av statsráf det blir aldri brukt i praksis.. i Ektefeller, foreldre og bam, eller to s0sken, má ikke ha sete i statsrádet pásamme tid ( 12,4. ledd). M.(hFbr at det skal kunne treffes beslutoinger i statsrád, má over halvparten av!í-: medlemmene vasre til stede ( 27). Kravet om at over halvparten av statsrádets íp: medlemmer skalværetilstede, gjelderogsánárdeterkírkesakersombehand- J Jes. Det er ikke nok athalvparten av dem som stári statskjrken, ertil stede. ^" \, «Kongen fordeler Forretningeme iblandt Statsraadets Medlemmer saale- - dés, som han det for tjenligt eragter» ( 12,3. ledd). Det er altsá i prinsippet,*.' Kongen (regjeringen) som bestemmer báde hvor mange departementer vi j skal ha og hvordan sakene skal fordeles mellom dem. Men da det er Stor- P.J, tinget som har bevilgningsmyndigheten, er regjeringen faktísk avskáret fra i á opprette nye departementer uten Stortingets samtykke. H. Statsrádets rettslige stilling. Noen selvstendig beslutningsmyndighet har statsrádet ikke etter grunnloven. Det er et rád for Kongen, ikke noe mer. f;í Ná har forfatningsutviklingen, som f0r nevnt, f0rt til at det faktisk er stats-? rádet som bestemmer, Kongen som underskriver. Denne forskyvning av ; maktforholdet har satt merker etter seg i sprákbruken. I vanlig tale bruker en 4 ná gjeme uttrykket regjeringen om statsrádet. NSr grunnloven taler om Regjeringen, mener den imidlertid noe annet, enten Kongen i statsrád (eks. 76), eller mer i sin alminnelighet den utyvende makt (eks. 13, 99, I 2. ledd). Siden det faktisk er regjeringen som bestemmer, er det i politisk sammenheng ofte naturlig á tale om regjeringen som ut0ver av den myndighet som grannlov eller lov legger til Kongen. Man taler om regjeringens lovforslag, regjeringens budsjett, regjeringens instrukser osv. Denne sprákbruk vil ofte bli anvendt ogsá i den f0lgende fremstilling, nár den etter sammenhéngen ikke kan f0re til misforstáelse. Men til tross for den faktiske makt som regjeringen har fltt, gjelder fremdeles at den rettslig sett ingen beslut-

22 140 Stalsmaktene ningsmyndighet har. Utad má regjeringens beslutning alltid fremtre som Kongens egen. F0rst ved hans underskrift fír beslutningen rettsvirkning. (En annen sak er at de enkelte statsráder som departementssjefer kan ut0ve betydelig myndighet, se avsnitt III.) I visse situasjoner kan statsrádet etter grunnloven opptre pá egen hánd. Det er alt nevnt at statsrádet undertiden kan styre riket som regentskap: nár Kongen er syk eller fraværende fira riket uten á være i felt ( 41), i tidsrommet inntil formyndere er oppnevnt for en umyndig konge ( 40), og i tidsrommet inntil en etterf0lger kan velges nár kongehuset er utd0dd ( 48). Dessuten kan Kongen nár han er pá reiser innen landet, overdra bestyrelsen av riket til statsrádet ( 13). Nár statsr&det opptrer som regentskap, har det den fulle kongelige myndighet med direkte hjemmel i grunnloven; nár det styrer riket etter grl. 13, fungerer det som stedfortreder for Kongen etter fullmakt fra ham. Statsrádet skal i dette tilfelle «f0re Regjeringen i Kongens Navn og paa hans Vegne. Det skal ubr0delig efterleve, saavel denne Grundlovs Bestemmelser, som de særskilte dermed overensstemmende Forskrifter, som Kongen i Instruktion meddeler». Nár Kongen kommer tilbake, skal statsrádet gi ham innberetning om de saker som er avgjort i hans fravær. m. Departementene. Grunnloven taler et par steder ( 22 og 62) om «Statsraadets Kontorer», uten at den foreskriver noe nærmere om hvordan de skal organiseres. Statsrádets kontorer er det som vi i dag kaller departementene. Departementene er ikke av grunnloven tillagt noen bestemt forfatningsmessig funksjon, men har likevel sá stor praktisk betydning at noen ord om deres organisasjon kan være pá sin plass. Tallet pá departementer og arbeidsfordelingen mellom dem har variert noe var tallet 16. Det kommer ofte 0nsker om opprettelse av nyé departementer til á ta seg av saksomráder som pá grunn av samfunnsutviklingen er blitt viktigere enn f0r - eksempler fra de senere ár er Milj0vemdepartementet og Olje- og energidepartementet. Men oftest strander 0nskene om nye departementer pá ftykten for at regjeringen skal bli et altfor stort og tungrodd kollegium. (Departementene er regnet opp i regjeringsinstruksen av 23. mars , men bestemmelsen er ikke blitt endret nár nye departementer er blitt opprettet, se note 1 til paragrafen i lovsamlingen.)

23 23. Statsrádet (regjeringen) 141 I spissen for hvert departement stár det en statsrád. (Det forekommer at det i et departement er flere statsráder med hvert sitt ansvarsomráde.) Et departement omfatter flere avdelinger, hver med sin ekspedisjonssjef som sorterer under statsráden. Over ekspedisjonssjefene er det en departementsrád, som er den h0yeste faste embetsmann i departementet. De viktigste saker má statsráden selv ta standpunkt til. Avgj0relser av mindre viktig art blir gjeme truffet pá et lavere trinn; det samme gjelder uttalelser og meddelelser som ikke er direkte bindende. Hvilken myndighet tjenestemennene har til á avgj0re sakene selv, beror dels pá uttrykkelig fullmakt, dels pá praksis. Reglementet for departementene sier at sakene ikke b0r behandles gjennom flere ledd enn n0dvendig. Det politiske ansvar for det som skjer i departementet, ligger imidlertid pá statsráden. Blir det f.eks. reist kritikk i Stortinget, ville det være i strid med politisk skikk og bruk om statsráden ville skylde pá departementets tjenestemenn. Som det ofte blir sagt: Stortinget foiholder seg til statsráden, ikke til embetsverket De interne rádslagninger i departementet har Stortinget ikke noemed. Det var et avvik fra vanlig praksis da statsminister Jagland i 1996 i den sákalte Furresaken ga Stortinget en utf0rlig redegj0relse om sakens behandling i departementet, noe som f0rte til at to av departementets sentrale embetsmenn ble innkalt tíl h0ring i Kontroll- og konstitusjonskomiteen (jfr. Innst. S. nr. 235 for ). De fleste sjefér og saksbehandlere i departementene har universitets- eller h0yskoleutdannelse. Fra gammelt av er det juristene som har dominert, men etter hvert er andre typer av fagkunnskap blitt representert: sosial0konomer, sivil0konomer, samfiinnsvitere, osv. Men fremdeles er juristene den st0rste gruppe hadde juristene 22 prosent av stíllingene (mot 38 prosent i 1976). Samfunnsviteme hadde 18 prosent. Av sjefene var 25 prosentjurister (mot S1 prosent i 1976). Den utdanningsmessige bakgrunn varierer naturligvis fra det ene departement til det andre. Mens Justisdepartementet stort sett er et rent juristdepartement, finner man mange sosial0konomer i FinansdepartemraJtet og filologer i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet Nærmere opplysninger om de enkelte departementer og deres tjenestemenn finner en i den árlige utgave av Norges statskaleader. Detaljert reglement for depaitementenes organisasjon og saksbehandling er gitt ved kgl. res. av 23.januar 1981,revidert30. nov Etter den 2. verdenskrig er det til alle departementer blitt knyttet en eller ðere statssekretœrer. Statssekretæren sorterer direkte under statsráden, og er nest etter denne departementets h0yeste embetsmann. Statssekretæren er i

24 142 Statsmalctene motsetning til de 0vrige tjenestemenn í departementet en politisk embetsmann; han er knyttet til den bestemte statsrád og fratrer sammen med ham. Da ordningen med statssekretærer ble innf0rt etter den 2. verdenskrig, var t bakgrunnen den store 0kning som haddé funnet sted i statsrádenes arbeids- f byrde og 0nsket om á styrke departementenes politiske ledelse. I Stortinget \ kan en statssekretær imidlertid ikke m0te som stedfortreder for statsráden (jfr. grl. 74,2. ledd). Et forslag om dette ble forkastet av Stortinget i Samtidig ble det tatt inn en ny bestemmelse i grl. 14, som definerer statssekretærenes funksjon som det «at bistaa Statsraadets Medlemmer under Udf0relsen af deres Forretninger udemfor Statsraadet». Statssekretærembetenes politíske karakter er understreket ved at flere grunnlovsbestemmelser behandler statssekretærene pá linje med statsr&dene ( 22, 1. ledd, 23, 1. ledd og 62,2. ledd). Statssekretærene er imidlertid ikke pá samme máte som statsrádene underlágt konstitusjonelt ansvar (jfr. s. 441). - 1 de senere ár har statsrádene ogsá fátt politiske rádgivere. De stár utenfor den vanlige dqpártementsorganisasjon, ogutf0rer de oppgaver de blir pálagt av statsráden. Etter krigen er det blitt organisert et embetsverk til disposisjon for statsministeren (Statsministerens kontor). Det er der báde faste embetsmenn og politiske statssekretasrer. 24. STORTING OG REGJERING - PARLAMENTARISMEN I. Parlamentarisme og demokrati. Det parlamentariske system har utviklet seg i engelsk statsliv og har senere fátt innpass i mange demokratiske land. En kan med Castberg definere parlamentarismen som «den statsskikk hvoretter kongen má velge sine rádgivere blant personer, som nasjonalforsamlingens flertall aksepterer». Det avgj0rende er altsá regjeringens plikt til á vike for et mistillitsvotum i nasjonalforsamlingen. Det kreves ikke noe positivt uttrykk for at regjeringen har nasjonalforsamlingens tillit En grundig firemstilling av parlamentarismen hos oss et gitt av Per Stavang, Parlamentarismen i Noreg, Hdsskrift for Rettsvitenskap 1976 s (opptrykt i boken Parlamentarisme og folkestyre, 2. utg. 1996, s. 9-47). Parlamentarisme og demokrati er begreper som má holdes fra hverandre. Demokrati betyr folkestyre, og parlamentarisme og folkestyre er to for-

25 24. Storting og régjering - Parlamentarismen 143 sk éllige ting. En kan ha folkestyrc uten parlamentarisme. De Forente Sta- 5- tei1har en demokratisk statsforfatning, men ikke noe parlamentarisk sys- I tem. Presidenten velger sine rádgivere helt fritt og kan ta en konflikt med I nasjonalforsamlingen (Kongressen). Siden presidenten er valgt pá like de- * mokratisk vis som medlemmene av nasjonalforsamlingen, kan en ikke si at l det gj0r noe skár i den demokradske karakter av systemel Sveits er et annet! eksempel pá demokrati uten parlamentarisme. Der er regjeringen sammen- satt av representanter for de forskjellige partier («formannskapsprinsip-! pet»). Dessuten har forfatningen et sterkt innslag av direkte demokratí ved I den store bruk av folkeavstemninger. En kan ogsá ha parlamentarisme uten demokrati. Et virkelig folkestyre kan en bare tale om dersom nasjonalforsamlingen ct valgt etter slike regler i atden gir et sant uttrykk for de oppfatninger som rðr i folkel Da parlamentarismen trengte gjennom som statssystem i England i l0pet av det 18. árhundre, kunne en vanskelig si at dette var tilfelle. I et monarki er det likevel sá at en forskyvning av makten fra monarken til nasjonalforsamlingen nesten alltid betyr en demokratisering. Stericest blir demokratíseringen der nasjonalforsamlingen blir valgt pá grunnlag av ahninnelig stemmerett. H. Utviklingen av parlamentarismen. Grunnloven utelukket parlamentarisme. Den bygde pá maktfordelingsprinsippet, og drog omsorg for atkongemakt og stortmg skulle være helt uavhengige av hverandre. Kongen skulle selv velge sitt rád. Slik var ogsá praksis i tiden fra 1814 til Statsrádstillinger ble besatt pá sarrnne mxtet som andre h0ye embetsstillinger. Praktisk talt uten unntak var det veltjente embetsmenn som satte toppen pá sin karriere ved á bli kalt til Kongens rád. Som regel ble de sá sittende til de d0de eller trakk seg tilbake pá grunn av alder. Totale regjeringsskifter var et ukjent begrep. Nár en statsrád d0de eller trakk seg tilbake, ble en ny utnevnt, men kontinuiteten i statsrádet ble hele tiden bevart Sá lenge statsrádene ikke kunne m0te i Stortinget, var det en embetsmanns tilværelse de f0rte, skjult for allmennhetens blikk. Etter en lang periode med politisk strid kom det avgj0rende gjennombrudd for systemskiftet i Det er f0r omtalt hvordan konflikten om statsrádenes adgang til Stortingets forhandlinger i dette ár f0rte til riksrettsdommene over ministeriet Selmer, og i neste omgang til at Kongen b0yde

26 Alþingi, Erindi nr. Þ ^ komudagur ^IOOT r Hagstofa Islands Júní 2007 Ráherrar Hagstofu íslands Á þessu tímabili var aðeins einn ráðherra, ráðherra íslands, en samkvæmt stofnlögum Hagstofunnar heyrði hún beint undir ráðherrann í ársbyijun 1917 var ráðherrum fjölgað úr einum í þijá. Stjómarráðið var endurskipulagt og embætti landritara lagt niður. Deildir Stjómarráðsins eða skrifstofur höfðu verið þijár auk Hagstofiinnar. Með auglýsingu nr. 12, 31 mars 1917 segir: "Við hlið fjarmáladeildar starfar Hagstofan sem sérstök stofhun, og stendur hún beint undir þeim ráðherra sem fer með fjármálin" Með bréfi forsætisráðherra til hagstofustjóra 15. október 1956, birt í B- deild Stjómartíðinda nr , er því lýst yfir að Hagstofa íslands sé "í raun réttri ráðuneyti hliðstæð öðrum stjómardeildum undir fjármálaráðherra". síðar segir að ríkisstjómin lýsi því nú yfir "að héðan í frá (skuli) staða Hagstofunnar vera 1 einu og öllu hin sama og staða annarra ráðuneyta, bæði gagnvart ríkisstjóminni sjálfri, öðrum ráðuneytum og öllum öðrum aðilum sem, Hagstofan (eigi) skipti við." Þessi yfirlýsing breytti ekki sambandi fjármálaráðherra og Hagstofunnar eins og lagt var fyrir um í auglýsingunni nr. 12/1917. Þessi lögformlega staða hélst þar til út voru gefin lög um Stjómarráð íslands nr maí í þeim lögum er Hagstofa íslands talin eitt 13 ráðuneyta i Stjómarráðinu. Síðar sama ár var birt auglýsing nr desember 1969 um staðfestingu forseta íslands á reglugerð um Stjómarráð íslands. í reglugerðinni er kveðið á um verkaskiptingu milli ráðuneyta og eru verkefni Hagstofunnar þar talin upp í 6. gr. Eftir setningu Stjómarráðsreglugerðarinnar var farið að birta auglýsingar um með hvað ráðuneyti hver ráðherra fari og leystu þær af hólmi fyrri forsetaúrskurði um um einstök verkefiii ráðherra. Póstf: Borgartún 21a, 150 Rvík. S Kt Bréfas

27 2 Frá þessu tíma hafa eftirtaldir menn verið ráðherrar Hagstofu íslands: Tímabil /12/ /7/ /9/89-23/2/90 23/2/90-30/4/91 30/4/91-15/9/04 15/9/04-27/9/05 27/9/05-15/6/06 15/6/06- Ráðherra Ráðherra íslands Fjármálaráðherra Magnús Jónsson Magnús Torfi Jónsson Geir Hallgrímsson Ólafur Jóhannesson Sighvatur Björgvinsson Gunnar Thor. Matthias Á. Matthiesen Þorsteinn Pálsson Jón Sigurðsson Steingrímur Hermannsson Júlíus Sólnes Steingrímur Hermannsson Davíð Oddsson Davíð Oddsson Halldór Ásgrímsson Geir H. Haarde Annaðráðun. ráðherrans (fjármálaráðherra) (menntamála) (forsætis) (forsætis) (fjármála) (forsætis) (viðskipta) (Qármála) (dóms, viðskipta) (forsætis) (forsætis) (forsætis) (utanríkis) (forsætis) (forsætis) Ráðuneyti Ráðun. Bjama Benediktssonar og Jóhanns Hafstein Ráðun. Ólafs Jóhannessonar Ráðun. Geirs Hallgrímssonar Ráðun. Ólafs Jóhannessonar. Ráðun. Benedikts Gröndal Ráðun. Gunnars Thoroddsen Ráðun. Steingríms Hermannssonar Ráðun. Steingríms Hermannssonar Ráðun. Þorsteins Pálssonar Ráðun. Steingríms Hermannssonar Ráðun. Steingríms Hermannssonar Ráðun. Steingríms Hermannssonar Ráðun. Daviðs Oddssonar Ráðun. Halldórs Ásgrímssonar Ráðun. Halldórs Ásgrímssonar Ráðun. Geirs H. Haarde

28 Heilbrigðisnefnd Ásta Möller, formaður Alþingi 150 Reykjavík LANDSSAMBAND ELDRIBORGARA Alþingi Erindi nr. Þ V3V/3 komudagur Framkvæmdastjóm LEB fagnar framkomnu frumvarpi nýrrar ríkisstjómar um breytingar á lögum um almannatryggingar og lögum um málefni aldraðra. Lagabreytingunum er ætlað að stíga fyrsta skref til að styrkja stöðu aldraðra og öryrkja, með því að draga úr tekjutengingum og skerðingum bóta í almannatryggingakerfmu. Það er hins vegar ljóst, eins og fram kemur í frumvarpinu, að hér er einungis um fyrsta skref að ræða af mörgum í núverandi stjómarsáttmála, verði við hann staðið. LEB leggur hins vegar ríka áherslu á að frítekjumarkið, sem í frumvarpinu miðast við 70 ára aldur, verði miðað við 67 ár. LEB hefur lagt ríka áherslu á að grunnlífeyrir verði hækkaður og að hann verði ekki skertur vegna annarra tekna. Litið verði á grunnlífeyri, greiðslur úr lífeyrissjóðum og séreignarspamað sem uppsafnaðan spamað ævitekna og að allar aðrar tekjur verði einungis skattlagðar eins og aðrar launatekjur í samfélaginu. Húsnæðisbætur, framfærslutrygging og aðrar slíkar bætur frá Tryggingastofnun ríkisins er ætlað að sjá þeim, sem ekki eiga uppsafnaðan spamað ævitekna, fyrir afkomuöryggi. Eðlilegt er að skerða slíkar tryggingar, þegar um aðrar eigna- og spamaðartekjur er að ræða. Hins vegar er afar mikilvægt að koma á skilgreiningu á, hver afkomutrygging þarf að vera og miða slíkar tryggingagreiðslur TR við hana. Samþykkt á framkvæmdastjómarfundi LEB 7. júní 2007.